«Kollektivet» er en forrædersk filmtittel. Thomas Vinterbergs siste film kretser riktignok rundt et dansk bokollektiv på syttitallet, men strengt tatt handler den bare om to av dem som bor der — Erik (Ulrich Thomsen) og Anna (Trine Dyrholm).
Resten av ensemblet forblir statister i dette foreldreparets kjærlighetsdrama. Etter hvert går også Erik i ett med tapetet. Da kan selv ikke en opplagt Trine Dyrholm redde stumpene.
Men la oss ta det fra begynnelsen. Erik foreleser i «rasjonell arkitektur» og overtar det gigantiske barndomshjemmet da faren dør. Ettersom han har et «rasjonelt» blikk på det meste, nærer han ingen spesiell affeksjon verken for faren (ingen grunn til å si «kondolerer», avbryter han megleren) eller husets patina. Han ønsker derfor bare å kvitte seg med hele bygningen, som uansett er for stor for deres lille familie.
Anna og deres 14 år gamle datter Freja (Martha Sofie Wallstrom Hansen) har imidlertid en idé. Hva om vi inviterer kreti og pleti til å bo her sammen oss? Motivasjonen er dels økonomisk (oppvarmingen er kostbar) og dels … tja, hva?
For allerede her er det ting som begynner å skurre. Hva er det som gjør at Anna, som til daglig er berømt nyhetsoppleser i fjernsynet, ønsker å flytte sammen med en tilfeldig sammenrasket gjeng med, kremt, noe varierende betalingsevne? Og hvorfor i alle dager går fornuftens røst Erik, som først protesterer, med på det?
Handler det om politikk? Ideologi? Dugnadsånd? Eventyrlyst? Tomhet i sjelen? I stedet for å antyde noen svar, lener Vinterberg seg på slappe historiske sjablonger. Som for å si: Kjære seer, vi snakker om syttitallet her! Du vil ikke tro hva folk drev med på den tiden!
Nå er riktignok fortiden et eksotisk sted, men var det sånn? At vilt fremmede mennesker rett som det var flyttet sammen i bokollektiv, på tvers av alle sosioøkonomiske skiller? Nei, selvfølgelig ikke. Og de som faktisk flyttet sammen, gjorde det fordi de delte et sett verdier og ideer om Det gode liv.
Kort tid senere inviterer Erik også sin nye elskerinne, den unge arkitektstudinen Mona, til å bo i dette bokollektivet. Til hvilket Anna har å si: Ja, klart hun kan bo her. Det er jo ikke sånn at jeg eier deg bare fordi vi har barn sammen og har delt seng i 15 år. Jeg kan flytte inn på et mindre værelse, så kan du og Mona teste ut nye stillinger uten min distraksjon.
Igjen blir vi altså forevist et helt vanvittig scenario som vi seere liksom skal akseptere fordi at … vel, i bakvendtland, eller syttitallet, der kan alt gå an.
Om «Kollektivet» ga seg ut for å være satire, et karikert blikk på syttitallets sosiale eksperimenter, kunne dette saktens fungert.
Denne like deler harselerende og godmodige tonen er som kjent skapt for stor komedie. Bare tenk på «70-tallskameratene» i Lille Lørdag. Eller «Tillsammans» (2000) av Lukas Moodysson, der det samme trekantdramaet utfolder seg. Og der den forsøksvis undertrykte sjalusien til slutt slår tilbake med alt annet enn «falsk» og «borgerlig» styrke.
Her havner i stedet «Kollektivet» i en uheldig skvis. Filmens komiske potensial er også det som begrenser den som drama, da alt sammen hviler på et sett forutsetninger den engang ikke prøver å gjøre rede for: Hvorfor i alle dager flytter disse menneskene sammen? Hvorfor i alle dager skal Anna finne seg i å dele bord og husholdning med mannens elskerinne?
Og for å få dette kråkereiret av en film til å henge sammen i et noenlunde hele, nøyer regissør Vinterberg seg altså med å si: Syttitallet, ass! Hva gir du meg?
I tillegg har han et annet kort i ermet, ett jeg vil kalle «følelsesmessig utpressing». Stikkord: en liten guttunge med hjertefeil.