«Skjønnhet er ikke alt, skjønnhet er det eneste», uttaler en av motemogulene i «The Neon Demon», i en smått parodisk monolog om ungdom, uskyld og «naturlig skjønnhet» («den mest verdifulle valutaen i hele verden», må vite). Modellbransjen er fæle greier, hva? En industri som livnærer seg på å suge kraften ut av unge jenter, og som deretter spytter dem ut igjen, noen uhelbredelige spiseforstyrrelser og kokainvaner senere. Fysj!
Gammelt nytt? Ja, men så har da regissør Nicolas Winding Refn også en del andre ting på hjertet, når han retter et satirisk blikk mot catwalken i Los Angeles. Så før leseren gjør seg opp feil tanker: «The Neon Demon» — med sine innslag av nekrofili, horror, pedofili og kannibalisme - er mer Bret Easton Ellis enn «Zoolander 3». Mer enn «oppgjør med skjønnhetshysteriet», spør den: «Hva er egentlig skjønnhet?».
Det hele presentert i et stilisert uttrykk vi etter hvert kan kalle winding-refnsk. De som har sett «Drive» eller «Only God Forgives» vil vite hva jeg mener; et karikert, skrekkinngytende bildespråk i tradisjonen etter Lynch, Cronenberg og Kubrick. Også musikken, ved Cliff Martinez, er den samme: dyster, pulserende og synthbasert.
Filmens omdreiningspunkt er 16 år gamle Jesse (Elle Fanning), som dukker opp i storbyen for å prøve lykken som modell. Takket være et uskyldsrent oppsyn og sin «erotiske autentisitet» får hun umiddelbart adgang til de innerste sirkler. Til stor irritasjon fra andre jenter i bransjen, som ikke glir like ubesværet oppover i systemet. Slik introduseres også et gjennomgående sjalusimotiv.
Ikke dermed sagt at mannfolkene er noe hyggeligere. Med unntak av en beiler som virker sympatisk nok, støter Jesse på den ene selvforelskede jævelen etter den andre. Blant annet en bobestyrer i form av Keanu Reeves. Etter hvert setter de ublide omgivelsene også sitt preg på Jesse, som — symbolisert ved en løpsk puma - «mister» noe av sin jomfruelige uskyld.
Det etterlatte inntrykket er likevel litt som en mager modellunsj. Litt kalorifattig. Var dette alt?