Luften i Los Angeles på slutten av syttitallet var sørgelige greier. En kvelende eksoshette som får giftlokket på Danmarks plass til å fortone seg som en uskyldig liten hostekule.
Dette er det klimatiske bakteppet for krimkomedien «The Nice Guys», der privatdetektiv Holland March (Ryan Gosling) og pengeinnkrever Jackson Healy (Russell Crowe) starter som uvenner men allieres i møte med en konspirasjon som går hele veien — du gjettet det! - til topps. Året er 1977, med alt det innebærer av skjortekrager, forurensende bilmotorer og høyt buksefeste.
På veien støter det umake paret på pornoskuespillere (som insisterer på at de driver med «eksperimentell film»), rømlinger, ren luft-aksjonister, Earth, Wind & Fire, representanter for bilindustrien, hit-mannen «John Boy» og svaksynte tanter som nekter å akseptere at niesen er død. Og vindusruter. På et tidspunkt mistet jeg tellingen over hvor mange vindusruter som knuste når noen ble kastet gjennom dem.
Regissør Shane Black («Dødelig våpen», «Kiss Kiss Bang Bang», «Iron Man 3») blander som vanlig høyt og lavt. Ikke ulikt fjorårets «Inherent Vice» snakker vi om et velsmakende Los Angeles-brygg bestående av humleekstrakter fra «Starsky and Hutch», «Chinatown», «Black Dahlia», «Mulholland Drive» og «Boogie Nights». I tillegg peker «gjenbruken» av Kim Basinger ganske utvetydig i retning av «L.A. Confidential».
Men der Vice-skaper Paul Thomas Anderson er en filmskaper som tar seg selv svært alvorlig og i nevnte film lastet skipet sitt litt for tungt, har Black en lettere tilnærming.
Mye takket være Ryan Gosling, som har funnet frem sin indre Kramer og velter seg i slapstickhumor (toalettscenen!). Da får selv noe så heavy som far/datter-dynamikken i mors fravær et kledelig, lettfordøyelig skjær. (Et tilbakevendende Black-motiv han første gang introduserte i buddy cop-klassikeren «The Last Boy Scout» fra 1991).
Og Russell Crowe? Det begynner å bli noen kilo siden «Gladiator» (2000), men boms— og brumlebassrollen (tenk «State of Play», 2009) kler ham vel så godt. I «The Nice Guys» er han så brummende, sårbar og nyskilt («marriage is buying a house for someone you hate») som bare en overvektig Crowe kan være.
Skryt også til 14 år gamle Angourie Rice, som Hollands foretaksomme datter.
Deler av plottet er litt keitete utlagt og kunne med fordel vært frisert litt i tuppene, men kompenseres av utlagte gullkorn langs hele ruten. Som når Gosling-karakteren går i rette med en som unnskylder seg med at han bare fulgte protokollen: «You know who else was just following orders? Hitler!».