Så mye fint kan sies om Aasne Vaa Greibrokks bemerkelsesverdige langfilmdebut, at jeg begynner med det enkleste: Den er usedvanlig vakker. Ikke bare fordi deler av filmen utspiller seg i pastellfarget sommerlys på Sørlandet, med utsikt til Torungen fyr.
Mest fordi den med varme og klokskap hegner om den dype kjærligheten som kan binde to mennesker sammen, trass skilsmisse, motsetninger, bitterhet og opplevelse av svik.
«Alt det vakre» er på en og samme tid både renskåret og enkel, og kompleks. Filmen opererer på ulike like nivåer og metaplan, samtidig som den både utforsker og binder sammen skillet og likhetene mellom film og teater.
Sarah og David er i begynnelsen av 50-årene. De har vært skilt i ti år. Nå er han syk, og ber henne komme til hytten ved Arendal for å bistå ham med et teaterstykke han skriver om dem.
Hans karriere som suksessforfatter hviler på det. På det selvbiografiske, det han har skrevet om dem, om henne. I hvor stor grad har det skadet henne? Forholdet? I hvor stor grad har hun iscenesatt sitt liv for å gi ham litterært materiale?
Stykket David skriver blir tre filmer i filmen, eller et teaterstykke i filmen, om du vil. En kjærlighetshistorie i fire akter. Et kammerspill med nåtiden som omdreiningspunkt og tre kapitler der seks skuespillere — blant andre Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Joner - agerer Sarah og David på ulike stadier i forholdet, med ti års mellomrom, fra de er 24.
Det er ikke bare en fiffig måte å anskueliggjøre det litterære, det sceniske og det personlig iscenesatte på.
Fratrukket Sarah og Davids spesielle biografi, der vi aldri kan være helt sikre på hva som er sant og hva som er spill eller litterære overdrivelser, anskueliggjøres også allmenne trekk ved kjæresteri og ekteskap. I de ulike Sarah-ene og David-ene jeg ser på lerretet, kan jeg gjenkjenne trekk ved meg selv og mine egne forhold i ulke aldre og stadier. Det gir en film som trigger både sødmefull sårhet, ømhet og melankoli, understreket av Henrik Skrams vakre, minimalistiske musikk.
Fascinerende er også Aasne Vaa Greibrokk og fotograf Torkel Riise Svensons lek med filmmediet og teaterscenens estetikk og visuelle aspekter.
Tydeligst er dette i kapitelet om paret som 33-åringer. Inspirert av den svenske dramatikeren Lars Noréns stykke «München— Aten» foregår kapitelet i sin helhet på et tog gjennom Øst-Europa. Mens nåtidsscenene får dybde fra utsikten til hav og fyr, og liv gjennom kameraets glidende bevegelighet, er togsekvensen mer statisk, inneklemt, mens landskapet som glir forbi blir mer en flat kulisse.
Greibrokk og Svenson gjør alt til film. Samtidig kunne alt i realiteten foregått på en dreiescene. Også nåtiden på hytten, der danske Ann Eleonora Jørgensen og svenske Magnus Krepper leverer nydelig spill.
Hilde Susan Jægtnes' gode manus er skrevet i samarbeid med regissøren. Tematisk går filmen delvis inn i diskusjonen som oppsto etter Karl Ove Knausgårds utleverende «Min kamp», og får enda et metaaspekt ved delvis å foregå i fjæresteiner Knausgård kan ha lekt i som barn. Valg av innspillingssted kan selvsagt ha helt andre grunner, men jeg tviler på at filmskaperne ikke var seg dette nokså smilende bevisst.
Til å være laget av en relativt ung filmskaper med bare to kortfilmer på CV-en, er «Alt det vakre» en moden film, både kunstnerisk og tematisk. Den bygger seg langsomt opp, stillfarent og poetisk. Den krever nærvær og ro.