Påsken kom med Susanne Biers sofistikerte «The Night Manager», vist på TV 2. Sommeren kommer med Susanna Whites «Our Kind of Traitor», som i sitt langt kortere format har noen av de samme elegante kvalitetene, uten sammenligning for øvrig.
Skjønt likhetene er der. Begge handler om ganske vanlige, nokså kjekke menn som trekkes inn i en verden der ustyrtelig rikdom, korrupsjon, skuddermudder og voldsom død kokes sammen etter god, gammel le Carré-oppskrift.
Der Bier innenfor miniseriens format kunne dykke dypere i figurer og historie, må White forholde seg til kinofilmens effektivitetskrav. Noe hun gjør med glans. Ta bare den lekre åpningssekvensen, der bildet av en muskuløs, mannlig ballettdanser i luftig svev kryssklippes med utvalgte publikummere og en møteseanse som både setter stemningen og presenterer noen av de sentrale aktørene. Først og fremst Dima.
Klipp til et hotellrom i Marokko, der to andre, sentrale personer ligger i en hotellseng, men hvor vi fort aner at noe skurrer mellom dem.
De to er ekteparet Perry og Gail. Han universitetslektor i britisk poesi, spilt med britisk finesse av en langhåret og ved første øyekast nesten ugjenkjennelig Ewan McGregor. Hun vellykket forsvarsadvokat, spilt av Naomie Harris (som spiller Moneypenny i Bond-filmen «Spectre«). To, skal det vise seg, svært likandes typer som begge utstråler en varme man svært sjelden ser i denne typen thrillere.
Neste klipp: En luksusrestaurant der de to sitter alene ved et bord og ikke kan unngå å legge merke til en gruppe støyende, russiske menn med åpenbart mye penger. Og der er Dima igjen.
Han viser seg å være hvitvasker for en russisk mafia.
Både motstrebende og fascinert suges kanskje litt naive Perry inn i Dimas sfære og univers, med skeptiske Gail på slep og uten å ane hva som venter dem.
Og nå må vi snakke om Stellan Skarsgård. Han spiller Dima, og den høyrøstede russeren kan saktens kalles en klisjé, men jeg elsker hvordan Skarsgård løfter ham ut av det lille spillerommet klisjeen tillater. Han gjør det ved hjelp av detaljer; en liten armbevegelse når hans kone hjelper ham med slipset, brå eksplosjoner, en odd blanding av hjertelighet, sinne og nyrik, ekstravagant vulgaritet, og med frustrasjon skrevet i hele fjeset.
Og så er det Hector, Secret Service-agenten som etter hvert kommer inn i historien, spilt av Damian Lewis, perfekt castet som typisk tweed-brite med hornbriller, milevidt fra rollen hans som Brody i «Homeland». Også han med en agenda, og ikke nødvendigvis like likandes som Perry og Gail. Eller Olivia Colmans Angela Burr, hans nærmeste ekvivalent i «The Night Manager».
Susanna White er blant annet kjent for TV-serien «Generation Kill», belønnet med tre Emmy-priser, og en Golden Globe-nominert fjernsynsversjon av Charlotte Brontës «Jane Eyre».
Den lekre elegansen i nevnte åpningssekvens varsler regissørens sterke filmatiske klo, der hun ved hjelp av nærbilder, dimmede lys og andre effekter skaper nærmest visuelle hulrom som alene gjør filmen interessant å se på. En omhyggelig bruk av lys og mettede, gylne farger, særlig rødt, gir også filmen en særegen glød.
Ikke bare det. Her er også rom for humor. Som når Gail møter de små tvillingjentene Dima har tatt til seg. I røde kjoler og hvite hatter opptrer de helt synkront, i en bitte liten perle av en scene.
«Our Kind of Traitor« er ingen actionfylt thriller. I stedet etablerer den fra første stund en krypende, småparanoid stemning og lavintens spenning som holdes ved like hele veien. Også fordi man vet at Le Carré ikke alltid serverer en lykkelig slutt.
Den første halvdelens høye standard holder ikke helt til slutt. Noe av elegansen fortaper seg blant annet i enkelte uelegante slåsskamper. Men det går ikke på bekostning av spenningen.
Forfatterens politiske sinne er ikke like synlig her som i «The Night Manager», men den kommer til uttrykk, og historiens hensikt åpenbarer seg etter hvert. Den handler om at grådigheten ikke skyr noen midler. Blodpenger kan vaskes rene. Man behøver ikke ha kroppen full av mafia-tatoveringer for å være kjeltring.