La det være klart: Dette er ikke en film man går og ser for å la seg underholde av skumle virus og menneskers kamp på liv og død. «It Comes at Night» inneholder ikke en eneste partikkel eskapisme. Den er bare fryktelig god.
Kjente elementer er på plass. Et mørklagt hus med mange rom og lange korridorer. Tett skog. Tre mennesker. Og maleriet «Dødens triumf» av Pieter Bruegel d.e., som kamera zoomer inn og dveler ved, som en varsel, eller en konklusjon. Vi har allerede sett byllene og sårene på bestefar Buds kropp. Hørt datterens stemme fra bak gassmasken.
Dette er de tre det skal handle om, til å begynne med: Denne datteren, Sarah (Carmen Ejogo), ektemannen Paul (strålende spilt av Joel Edgerton) og Travis, sønnen deres (Kelvin Harrison Jr.). De lever bak skalkede luker og låst dør – malt i varselsfargen rød – og holder et årvåkent øye mot skogen og det som kan skjule seg, eller nærme seg, der.
Så skjer akkurat det. En natt prøver en mann å forsere den røde døren. Hva vil han? Er han farlig? Er han syk? Kammerspillet utvides med uviss utgang. Men det vi ser utfolde seg, er småskalaversjonen av en sivilisasjons undergang, der menneskelig anstendighet og selvoppholdelsesdrift drives på kollisjonskurs i en brutal utgave av «oss mot dem».
Slik blir «It Comes at Night» en både intens og uhyggelig film som også er sorgfull, med en angst og indre smerte som berører meg som tilskuer mer en uhyggen som kommer utenfra.
Særlig sterk er skildringen av Travis, som kamera ofte vender seg mot, nesten tankefullt. Slik også jeg blir tankefull og grepet av møtet med denne følsomme, hormonridde 17 åringen, innestengt, med stadige mareritt og våkenetter, og med et ansikt som synes å streve for å holde tilbake vissheten om at den smule familieliv han tross alt ser utfolde seg, neppe vil bli ham til del.
Med gasslampens begrensede lys og bevegelige skygger som rekvisitt, leverer Drew Daniels’ nydelig kameraarbeid. Lydarbeidet er nesten enda mer bemerkelsesverdig. I en film der mye lyd ligger i bakgrunnen, særlig samtaler som bare når øret som mummel, skaper lydfolkene en helt særegen stemning. Og de skjønner viktigheten av stillhet. I denne filmen er nesten stillheten verst. Brian McOmber kler det hele med suggererende, men likevel tilbakeholdt musikk.
Dette er i det hele tatt en film der mye holdes tilbake. Hva som har skjedd, familiebakgrunn. Biter av informasjon drypper velplassert ut, men mest av alt forholder filmen seg til her og nå, avløst av enkelte effektive tildragelser som innenfor filmens ulmende minimalisme kjennes som eksplosjoner.