Av og til kjenner jeg at tålegrensen for selvopptatte, selvransakende og en smule selvmedlidende menn begynner å nærme seg. Du finner dem i virkelighetslitteraturen – anført av Knausgård – og på film, men fenomenet er langt eldre. Selv om det synes å ha toppet seg på 2000-tallet. Der var kanskje Gunnar Hall Jensen først ute. Hans «Gunnar Goes Comfortable» kom i 2003. Åtte år etter fulgte han opp med «Gunnar Goes God», og i lys av Ole Giævers «Fra balkongen» kan det være interessant å se hva jeg skrev i anmeldelsen den gang:
«I «Gunnar Goes Comfortable» tar Gunnar Hall Jensen et navlebeskuende, men underholdende og inspirerende oppgjør med seg selv og sitt indre ubehag. Siden blir han gift, får barn, villa, Volvo og vov-vov. Men ubehaget forlater ham ikke. Med seg selv som utgangspunkt nok en gang, og med like store doser humor og ubehag som virkemiddel, pirker Jensen i middelklassens dårlige samvittighet og store paradoks: At vi i vår overflod har mistet den indre gnisten.»
Mangelen på indre gnist er også noe av det Giæver berører i sin tredje film etter «Fjellet» og «Mot naturen». Gunnar Hall Jensen søkte seg mot det åndelige. Hva søker Ole Giæver mot? Det er ikke like lett å få tak i.
I en fin åpningssekvens går han inn på Google Earth og lar jordkloden, slik den så ut i 1972, sveve litt på lerretet før han taster inn Norge, Oslo og så gaten han bor i på Bjølsen, for deretter å zoome inn på balkongen som er hans utsiktspunkt på verden.
Med den som omdreiningspunkt følger vi Giæver og familien hans – kone og to barn – gjennom ett år. Mye har hjemmevideoens form, her er en del arkivopptak fra ungdommen og mange sidespor.
Filmen er tankefull og småvittig, lugn og tidvis irriterende. Litt for ofte mister jeg konsentrasjonen, kjenner at jeg gir blaffen i om Giævers tenner er blitt gule fordi han eldes. Med sin slentrende stil blir det for mye banalt fyllstoff innimellom, og for lite konsistens.
Giæver stiller store, men ganske naive spørsmåI. I all grublingen kjennes det derfor velkomment når filmen brått varter opp med en livsbejaende sekvens hvor høyst forskjellige mennesker danser på ulike steder til samme, funky musikk. Giæver danser også. Men får kink i ryggen. Jo da. Han har selvironi.
Underveis blir jeg usikker på når selvransakelsen går over til å bli graving etter navlelo. Balansegangen er hårfin, og alt Ole Giæver roter frem fra sitt indre, eller fra utsiktspunktet på balkongen, er ikke like interessant. Mye er selvfølgeligheter som ikke gir synderlige perspektiver på det han ønsker å formidle. Men innimellom dukker gullkorn opp, verdifulle innsikter og tråder ut til det som virkelig betyr noe. Som å bli sett og anerkjent som den du er, i all din feilbarlighet.
Best er han når han går inn i undringen rundt tid, rom og steder, og derigjennom trekker opp perspektiver som setter tankene i gang. Som når han fanger svære tidsspenn – fire århundrer – i ett eneste bilde, eller kaster et skjevt blikk på modernitetens absurditeter.
Giæver er selvopptatt, og vet det, og legger en nesten patologisk nummenhet for dagen, identisk med den mange innbyggere i et av verdens rikeste (den kom den!), lykkeligste og mest velfungerende land synes å lide av. Paradoksalt nok. Interessant nok skrev anmelder Erik Fossen omtrent akkurat det samme om «Gunnar Goes Comfortable» i 2003, da han satte den i sammenheng med en rekke filmer «som bare ved sin eksistens forteller mye om hvordan materiell trygghet og mentale frustrasjoner går hånd i hånd her i verdens rikeste land.» (der kom den igjen) Fossen skrev også om Gunnar Hall Jensen at han «fremstår som en slags tegneserieaktig Ubehagelix: En person hvis dominerende trekk er at han føler et sterkt ubehag i alle situasjoner, ikke kjenner seg til stede i virkeligheten.» Nøyaktig den samme livsfølelsen Giæver legger for dagen.
Jensen var 40 år i 2003, Giæver er 38 nå. Det sier meg noe om at filmen tar opp tematikk som langt på vei er spesifikk for akkurat den tidsepoken vi lever i nå, og som gjenspeiler hva mennesker i en viss alder og grubler over.
For egen del syns jeg «Fra balkongen» er mest interessant når den løfter blikket og utvider perspektivet, for så å samle det i noe som ligner en anerkjennelse, eller aksept, av her og nå og hverdagsliv.