Massimo er ti år da moren dør. Verken faren, gudmoren eller presten makter å gi svar på spørsmålene han stiller: Hva skjedde? Hvor er hun?
Savnet og den undertrykte, ubearbeidde sorgen følger Massimo inn i voksenlivet. Han gjør karriere som journalist innen ulike sjangre, men ofte med døden som en slags følgesvenn, enten han skriver om fotball, økonomi eller dekker krigen på Balkan.
Så kommer dagen da også faren er borte, og den gamle leiligheten i Torino må ryddes ut. Det tvinger frem en konfrontasjon med sorgen og minnene – og hvordan morens død ble behandlet av omgivelsene. Dramaturgisk er dette litt av en klisjé. Men virkelighetens Massimo Gramellini turnerer det velbrukte grepet såpass nennsomt at det passerer med et nødskrik. Det fungerer også fordi veteranregissør Marco Bellocchio lykkes i å gjøre leiligheten til et speil for Massimos mentale tilstand. Lys og innbydende i den lykkelige tiden da moren levde og lekte med ham, mørk og dyster etter at hun er død, støvete, tom og full av rot når han går løs på opprydding og nedpakking.
Filmen baserer seg på Gramellinis selvbiografiske roman og Bellocchio omskaper den til en lett fragmentarisk, flytende og noe flimrende fortelling som løper ukronologisk frem og tilbake i tid, mellom 1990-tallet og sent 60/70-tall-et.
En annen veteran – Valerio Mastandrea, kjent blant annet fra fjorårets «Perfekte fremmede» – gestalter den voksne Massimo med en slags stoisk fjernhet som er plausibel for mannens sinnstilstand. Sammen med de vekslende glimtene fra barndom og ulike tidspunkt i voksenlivet hans, bidrar det til en film der sorgen blir relativt sobert behandlet, men hvor den også – både som tema og tilstand – oppleves litt for distansert. Det forsterkes av at vi som publikum fort forstår det Massimo får vite først som voksen – hvordan moren døde. Noe som skaper en viss utålmodig venting på et forløsende dreiningspunkt i en film som er heller temperaturløs, særlig til italiener å være.
Tettest på er filmen når den skildrer tiåringens minner, morssavn og lengsel etter omsorg, og sterkest i en scene fra Sarajevo, der en krigsfotograf omarrangerer en allerede traumatisk situasjon for å få et «bedre» bilde, mens Massimo står i bakgrunnen og fotograferer situasjonen. Scenen er et sterkt bilde både på faglig kyniskhet og Massimos emosjonelle «nummenhet», som ikke lenge etter går over i panikkangst. Angsten skal i sin tur lede Massimo til legen Elisa (Bérénice Bejo, Oscar-nominert for rollen i «The Artist») I hvert fall for en stakket stund løser hun opp i mannens tilknytningsangst, og tilfører samtidig filmen litt sårt tiltrengt varme.
Elisa er åpenbart en speiling av Massimos mor, noe Bellocchio og fotograf Daniele Cipri sammenfatter på nydelig vis i en særdeles vakker scene der han ser henne stupe i en dunkelt belyst svømmehall. Der og da snakker vi filmkunst. Ekstra synd, derfor, at regissøren like etter punkterer magien med en sentimental og overtydelig sekvens om morskjærlighet.
Sammen med produksjonsdesignerne skaper Cipri også et autentisk og neddempet tidsbilde fra de ulike periodene, fullt av små, fine detaljer i så vel klær og interiør som i små detaljer, være seg originalomslaget til Rolling Stones-albumet «Sticky Fingers» eller 90-tallets vekslende PC-er.
Mange som mistet en forelder tidlig bærer trolig rundt på erfaringer som ligner Massimos. Om noe, er «Drøm søtt» en påminnelse om at barn må få rom til å sørge på sin egen måte. Og at man ikke skal lyve for dem, eller underslå sannheten. Barn tåler sannheten bedre enn taushet og forstillelse. Men det krever evne til omsorg og til å lese barnets behov.