Nick Broomfields dokumentar forteller kanskje ikke den hele og fulle sannheten om Whitney Houston. Men selv for en som aldri var spesielt stor fan, gir filmen et interessant innblikk i en skjebne. Men også i mekanismer i det amerikanske samfunnet generelt og popindustrien spesielt.
Som flere før henne, blant andre kusinen Dionne Warwick, banet også Whitney Houston veien for kvinnelige, svarte popartister. Men ifølge Broomfield ble artisten Houston nærmest designet for å treffe et hvitt publikum. Mange afroamerikanere mente hun verken reflekterte «the girl from the hood» eller de svartes musikalske røtter, og vendte henne ryggen. Helt konkret resulterte det i at hun ble buet til da hun skulle motta Soul Train-prisen i 1989. Et utvilsom svært smertefullt øyeblikk for henne.
Her ser man noen av de samme mekanismene som ble langt grundigere belyst i den oscarvinnende dokumentaren «O.J. Made in America». Frustrerte, politisk og sosialt bevisste svarte som ser det som et svik at deres egne gjør suksess på hva de mener er de hvites premisser, og uten å bruke sin status og innflytelse i de svartes kamp. Her kommer også tittelens spørsmål om bare å få være seg selv inn.
Selv om bransjen strippet henne for sosial bakgrunn, kom Whitney Houston definitivt fra «the hood», i en miks som kanskje var en av årsakene til at det gikk så ille. Spesielt knyttet til sin far, vokste hun opp i et sterkt religiøst hjem. Moren Cissy var selv en ganske kjent gospelsanger, og ivret for at datteren skulle få den karrieren og berømmelsen hun selv ikke fikk. Trass sine sterkt kontrollerende og konservative foreldre, flørtet hun (og brødrene) med stoff allerede i meget ung alder.
Gjennom filmen oppleves Houston som en verdensvant og samtidig sky og usikker kvinne. Ett menneske sto henne spesielt nær: Robyn Crawford, barndoms- og bestevenninne, manager og assistent – og trolig også kjæreste. Det mulige forholdet mellom dem behandles nennsomt og respektfullt. Åpenhet rundt forholdet ble umuliggjort av Houstons familie; de ville ikke godtatt en homofil eller bifil datter. Så kan man bare spekulere på om artistens skjebne ville blitt en annen om de hadde stilt opp for henne. Filmen gjør det. Her er den også på sitt mest interessante.
Men filmen viser også sexismen den unge kvinnen ble utsatt for. I et spesielt ekkelt fjernsynsklipp sitter en muligens halvfull Serge Gainsbourg og klår på henne etter å ha sagt «I would like to fuck her» på gebrokken engelsk. Houston tvinges til å le det hele bort. Vi som ser på knytter nevene og får lyst til å slå.
Robyn Crawford fortsatte som assistent lenge etter at Houston giftet seg med Bobby Brown – «the bad boy of R & B» – men forholdet mellom Crawford og Brown var iskaldt. I filmen kan man formelig se hvordan hun vemmes av ham. Også Brown ble en ulykke for henne. Ikke bare var han notorisk utro. Han drakk, hun dopet seg. Nå forsterket de hverandres misbruk.
I det store og hele er «Whitney: Can I Be Me?» en ganske tradisjonell dokumentar om en bransje som vi vet tar liv, eller – som offeret selv sier det: Det er berømmelsen som er drepende. Nick Broomfield og medregissør Rudi Dolezal binder det hele sammen med konsertopptak, mye tidligere upublisert materiale og utsagn og refleksjoner fra ulike «snakkehoder» – mennesker som sto henne nær eller arbeidet sammen med henne. Særlig sterkt er det å høre livvakten David Roberts fortelle, blant annet om hvordan han rapporterte Houston og Browns livsførsel inn for familien og ba dem gripe inn av hensyn til parets datter, Bobbi Kristina. Rapporten ble aldri fulgt opp. I stedet fikk han sparken.
Whitney Houston ble funnet død av overdose i 2012. Hun var da 48 år. Tre år senere led datteren samme skjebne, 22 år gammel.