Beatrice har en bipolar lidelse, Donatella er dypt deprimert. Førstnevnte lever manisk høyt på sin overklassebakgrunn, sistnevnte kommer fra langt fattigere kår og har bak seg en på flere plan dypt tragisk historie. De møtes på behandlingsinstitusjonen Villa Biondi i Toscana, og hvis enkelte synes den ikke ligner på noe de har sett av sorten, kan det her skytes inn at Italia har vært et foregangsland for reformer i psykiatrien. Villa Bondi er omtrent så langt fra «Gjøkeredet» som det går an å komme.
Likevel ser de to høyst forskjellige damene sitt snitt til å rømme idet anledningen byr seg; Beatrice litt mer overstadig begeistret for ideen enn Donatella. Kall gjerne det som følger en slags galskapen landeveisritt, og bli ikke fornærmet for at jeg bruker begreper som «galskap» og «sprø». Donatella er trolig den mest klin hakke sprø damen du får se på lerretet i år, og også en av de morsomste. Du kommer til å elske henne; jeg lover. For en av de fine tingene «En smak av lykke» gjør, er å omfavne de psykiske lidelsenes eksessive, utagerende sider med varme, stor varme, og bøttevis av humor. Filmen balanserer empati, vidd og dypt alvor på en måte man skulle tro var nesten umulig.
Midt i sin dype innsikt i det menneskelige greier den også å si noe om Italia i dag. Om klasseskiller og korrupsjon. Om vrangforestillinger som er mer av politisk enn psykiatrisk art. Om den italienske machomannens skrøpeligheter, enten han befinner seg høyt på strå eller litt lenger nede i næringskjeden.
Meritterte Valeria Bruni Tedeschi huskes blant annet fra regissør Paolo Virzis forrige film i Norge, «Menneskelig kapital» – en elegant og satirisk kritikk av kapitalismen som sådan og forsikringsbransjen især. Sammen med Micaela Ramazzotti leverer hun også denne gangen skuespill av klasse. Tedeschi spiller Beatrice med perfekt komisk timing og stor ekstravaganse, fysisk som muntlig, kombinert med en kjerne av sårbarhet og melankoli som hele tiden truer med å slå igjennom. Rollen som Donatella er enda mer sårbar, og naknere, og kunne i feil hender tendert mot det overdrevne eller parodiske. Det skjer ikke her. Både hos Donatella og Beatrice ligger smerten i livet som en følbar faktor. Begge rollene spilles med samme kjærlighet som filmen også ellers overøser de fleste av sine rollefigurer med – uten å bli sentimental, selv om stoffet gir legio muligheter i så måte.
Motsetningspar som Donatella og Beatrice er et velkjent fenomen i film, særlig landeveisfilm, som «En smak av lykke» låner trekk fra. Lydlikheten mellom Donatella og Beatrice og Thelma og Louise er neppe tilfeldig. Her finnes noen visuelle hint av Ridley Scotts klassiker, uten at filmene ellers har så mye felles. Men litt for ofte oppleves motsetningene konstruerte, tenkt ut som instrumenter for manusforfatterens ideer. Så ikke her. Selv om Donatella og Beatrice i kraft av sin bakgrunn er skapt for å fylle ut det større bildet filmen også vil tegne, oppleves de ekte og levende, etter hvert bundet sammen av et skjørt, solidarisk bånd.