Oppsiktsvekkende er filmen ikke. Underveis tar jeg meg i å tenke at det er mye mer oppsiktsvekkende at den ikke er laget før nå, vi skriver tross alt 2017 og helt vanlige, dødelige kvinner har på ulikt vis og uten superkrefter forsøkt å redde verden i noen århundrer nå. Men heller enn å klage får vi ønske denne amasonens kraftfulle inntog på slagmarken hjertelig velkommen. Slik tusenvis av kinogjengere allerede har gjort.
Skjønt, sitt egentlige inntog gjorde Diana Prince/Wonder Woman i fjor, i Zack Snyders «Batman v Superman: Dawn of Justice». Men nå får vi hennes egen historie, fra hun som liten jente ser de voksne amasonene drive kamptrening, til hun selv inntar valen for å bekjempe verdens ondskap. En læretid som ikke bare innebærer kunsten å svinge sverd. Den mest smertefulle lærdommen er innsikten i hvordan ondskapen fordeler seg. At den ikke kan nedkjempes ved å knuse én mann, én krigersk gud.
Samtidig er noe av det tiltalende ved denne filmens Diana nettopp den naive uskylden hun møter verden med etter å ha truffet den første menneskelige mannen i sitt liv, Steve Trevor (Chris Pine), en amerikansk flyger og spion som under første verdenskrig krasjlander i havet som omgir Themyscira, amasonenes mytiske øy. Naiviteten åpner for mye humor, enten det er samtalen som utspiller seg når hun iakttar den nakne og nybadede Steve, eller hennes møte med det tidlige 1900-tallets damemoter når han hun blir med ham til London.
Der Snyders film var en messianske, pompøse tegneserieopera, gjør Patty Jenkins og hovedrolleinnehaver Gal Gadot «Wonder Woman» til et varmhjertet, humanistisk tegneserieeventyr som både er lett på foten, ganske romantisk og samtidig spekket med stilige kampscener og action. Gadots halvgudinne er både menneskelig og nedpå der hennes kolleger i DC Comics-universet ofte er heller oppblåste. Jenkins gir seg tid, og gir oss i salen mulighet til å trekke pusten av og til.
I tillegg til litt for gjentatt bruk av sakte film er det er noe av grunnen til en spilletid på nesten to og en halv time. Men det er vel anvendt tidsbruk i en film som ellers kunne blitt en stabel heseblesende transportetapper frem mot klimaks. Det gir dessuten en film med så vel vekslende rytme som mangfoldig miljø, noe som gjør den uforutsigbar innenfor sine rammer, og gir oss tid til å bli kjent med Diana og utviklingen hennes.
Wonder Woman ble skapt på tidlig 1940-tall av den amerikanske psykologen og forfatteren William Moulton Marsten, som hentet inspirasjon fra feministbevegelsen. Gjennom årenes løp er skikkelsen videreutviklet; hun er blant annet blitt definert som biseksuell, noe også filmen gir et hint om når Diana slå fast at menn er nødvendige for formering, men ikke for kroppslig nytelse.
Å flytte historien fra annen verdenskrig til første er et smart trekk. Krigen mellom 1914 og 1918 skulle etter sigende gjøre slutt på alle kriger. Fryktelige masseødeleggelsesvåpen ble utviklet. Samtidig var det en krig som fikk mange fredsaktivister, særlig kvinner, til å organisere seg. Blant annet ble Internasjonal kvinneliga for fred og frihet stiftet i 1915, under en stor fredskonferanse i Haag.
Dette er historiske fakta «Wonder Woman» som antikrigsfilm kommuniserer med, uten å unyansert fremstille kvinner som spesielt fredselskende. Filmen holder seg med en ganske malerisk, kvinnelig skurk. Diana er ikke pasifist, hun er selv en kriger, og heller ikke historiens eneste helt.
Selv om Gal Gadot er et syn for guder og gudinner, blir ikke Diana oversexyfisert, verken i klesveien eller som skikkelse. Det gjelder alle amasonene på Themyscira, være seg Dianas mor, dronning Hippolyta (Connie Nielsen), Robin Wrights Antiope – Dianas trener, eller norske Lise Loven Kongsli. Det vi ser, er kvinner som utstråler styrke, besluttsomhet og verdighet, men ikke usårlighet, enten de kommer ridende, prøver å slå tilbake tyske soldaters landgang på øyen, eller – som Diana – entrer fiendens territorium, kledd for kamp eller forkledd i galla.
Om ikke lenge dukker Diana opp igjen i Zack Snyders to kommende filmer om «Justice League». De vil trolig vegetere godt på suksessen til «Wonder Woman» – mens vi venter på Patty Jenkins neste.