Mange foreldre har nok hatt befatning med Thomas og Harald og fantasiuniverset deres, hvori inngår tegneseriehelten Kaptein Supertruse. Dav Pilkeys amerikanske serie har vært på markedet siden 1997, den har solgt over 300.000 eksemplarer bare i Norge, og teller i alt tolv bøker. Så er da også filmens fulle navn «Kaptein Supertruse – den første episke filmen». Det kommer altså mer.
For de fleste er radarpar som Thomas og Harald et kjent fenomen. Her har vi ikke bare å gjøre med en særdeles lattermild utgave av sorten, de er også velsignet med en fantasi som gir næring til ekstra mye humor og mange hendelser. Noe som selvsagt betyr at rektor Krupp er etter dem hele tiden. Og han er ingen pedagog. Tvert imot, han er streng og sur, og med sin feilslåtte autoritet legger han et lokk av resignasjon og tristhet over elevene. Ja, alle så nær som våre to venner.
Så skjer forandringen. Thomas og Harald oppdager at Krupp på magisk vis lar seg forandre til selveste Kaptein Supertruse – en ganske dum og veldig optimistisk type, men ikke spesielt dugende som helteskikkelse. Det alene fører til mye gøy. Så entrer den onde oppfinneren Professor Bæsjebleie arenaen med sterk aksent og Einstein-hår. Galskapen tar løs for alvor.
«Kaptein Supertruse» gir ikke rom for mange ettertenksomme, poetiske øyeblikk. Vi snakker ikke Pixar-kvalitet, verken når det kommer til animasjon eller innhold. Her går det stort sett unna i et bankende kjør, og innimellom blir opplegget ganske bråkete. Samtidig er det en viss avvæpnende sjarm ute og går. Dette er først og fremst en film som med stor energi og en lettbent, barnslig vidd omfavner ulydighet, rampestreker og fantasi. Men først og fremst er det en film som taler de barnefiendtlige autoritetene midt imot. Og den gjør alt på barnas premisser.
Skjønt; her kunne man godt satt en strek over «barnefiendtlige». Rektor Krupps regime låner trekk fra autoritære regimer slik vi kjenner dem fra stater i nær fortid (og mulig nær fremtid), inkludert overvåking og en regimetro smisker som sladrer og rapporterer. Her representert ved Thomas og Haralds klassekamerat Melville Snik. Det gir ikke bare filmen en viss politisk relevans, det knytter også Kaptein Supertruse til tradisjonen han til en viss grad inngår i. Superhelter som X-Men ble skapt på det politisk urolige 60-tallet, og X-Men-serien er ofte tolket som en sosialpolitisk kommentar, der mutantene er symboler for de undertrykte. Og som et enda mer nærliggende apropos: Ifølge den amerikanske nettavisen Huffington Post, undersøkte en amerikansk senatskomité i 1954 om tegneserier var roten til ungdomsopprør.
Dette, og et muntert nikk til klassikeren King Kong og til zombiesjangeren er nok noe de minste barna bryr seg mindre om, men som er kjekt for voksne å registrere.
Filmskaperne viser også kreativitet når det kommer til animasjonsteknikker og visuelle uttrykk. Inn i en enkel, fargesterk og ikke så veldig nyanserik dataanimasjon legger de innslag av dukketeater (sokkedukker) og naive strektegninger som bidrar til å understreke de to guttenes fantasi på den ene siden, og det barnlige tegneserieuniverset deres på den andre.
Onde Professor Bæsjebleie jakter på senteret i hjernen der latteren sitter, det er kjempedigert hos Thomas og Harald, og Bæsjebleies mål er å fjerne senteret helt, hos alle barn. Men som guttene vet og proklamerer: Vi overlever ikke uten latter.
Så skal du som voksen se «Kaptein Supertruse» gjør du lurt i å pumpe opp ditt eget lattersenter, hvor det enn sitter, eller enklere: Hente frem ditt indre barn som forhåpentlig har bevart så vel fantasien som den latterlige gleden over bæsj og promp og rap og underbuksehumor. Selv savnet jeg en seksåring eller tre å se filmen sammen med. Knapt noen har en så smittende latter når de begeistres. Og det vil de bli av «Kaptein Supertruse».