Målgruppe er et begrep jeg sjelden tar i min munn, det er så innsnevrende. Men jeg innser at alt ikke er for alle. «The Sense of an Ending» har neppe mye å gi dem som synes folk over førti er utgamle og kjedelige. Her handler det om mennesker langt eldre enn som så. Det handler om de forunderlige trådene som gjennom et langt liv binder folk sammen, noen ganger for en stakket stund før de ryker, for – kanskje – å dukke opp i en ny vevnad. Og om minnene, hvor upålitelige de kan være.
Åh, alle disse mystiske brevene som dukker opp i bøker og filmer! De blir gjerne liggende en stund før de, når de åpnes, virker som startmotor for det raset av hendelser, eller tilbakeblikk, som utgjør historien. De er velbrukte fordi de er så dramaturgisk effektive, men grepet fordrer stor stilistisk eleganse for ikke å fremstå som forslitt.
Den elegansen har kanskje forfatteren Julian Barnes, han vant Booker-prisen for romanen filmen bygger på, og jeg har ikke lest den. Vi så det også i Andrew Haighs formidable «45 år»; også den med Charlotte Rampling.
Regissør Ritesh Batra, derimot, mangler dette lille ekstra. Han er mer flink på en streit og ganske skikkelig måte som gir ganske god, men ikke ekstraordinær film.
Denne historiens brev kommer med postmannen, og havner i Tony Websters innerlomme. Webster (Jim Broadbent) har pensjonert seg, men driver en liten spesialbutikk for Leica-kameraer. Innen brevet endelig kommer ut av konvolutten har vi på effektivt vis blitt fortalt hva slags liv han lever, at han er skilt og har en voksen, høygravid datter.
Brevet knytter an til en kortvarig affære Websters hadde i studietiden med den gåtefulle Veronica Ford. Hun kunne vært hentet direkte ut fra en av Leonard Cohens viser eller romaner fra yngre år, og spilles som ung med tilbakeholdt ynde og styrke av Freya Mavor. Styrken er ikke akkurat svekket når den eldre Veronica inntar lerretet i Charlotte Ramplings skikkelse.
Med i denne fortidige historien hører også Sarah, Veronicas mor, og en skolekamerat, Adrian Finn.
Mange så nok regissør Ritesh Batras «The Lunchbox» da den gikk på kino i 2014. En søt historie om indiske lunsj-tradisjoner og fruktbare forvekslinger. Også «The Sense of an Ending» kan kalles søt, men i sitt vemod er den litt mer bittersøt enn de duftende lunsjrettene Batras vartet opp med sist.
De britiske kvalitetsskuespillerne hever filmen minst et hakk. Heri inngår også Harriet Walter som websters ekskone Margareth, Michelle Dockery som datteren Susie og Emily Mortimer som Sarah. Men Broadbent må fremheves, han gjør Webster til en elskelig, men i bunn og grunn dypt ensom sjel som nærmest lydløst roper etter en forløsning.
Godt spill kombinert med småvittige replikker og nydelig 60-tallskoloritt i tilbakeblikkene gir en film man befinner seg ganske vel med mens man ser, irritasjonsmomentene til tross. Batra har et fint blikk for detaljer som både levendegjør og tilfører en smule komikk. Som irriterende bråkete unger på kafé, eller de høylytt knirkende hjulene på en trillekoffert.
Som en fortelling der fortid og nåtid veves sammen med klassiske tilbakeblikk, blir «The Sense of an Ending» stundom litt for repetitiv i enkelte sekvenser. Jeg innbiller meg at også dette kan være litt mer elegant håndtert mellom to permer, eller at selve stoffet egner seg mer som litteratur. Slik Batra overfører fortellingen til film, dempes det jeg i boken vil tro er en høyst upålitelig forteller såpass at materialet tydeliggjøres litt mer enn det tåler. Da blir balansen mot det banale ganske hårfin. Noe av grunnen kan også være at både Veronica, Sarah og Adrian forblir ganske vage figurer i filmen, sett som de er gjennom Websters minner.
Det er for så vidt et poeng, all den tid det handler om minnenes puss, om å fortrenge; eller snarere forskyve erindringene. Der samler også historien seg i en viktig konklusjon: at man ved å konfrontere seg med seg selv og sine egne handlinger kan sette strek, og derigjennom skape grobunn for endring. Man er aldri for gammel til å forandre seg.