«Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge» er den femte filmen om piratkapteinen Jack Sparrow (Johnny Depp) – og forhåpentlig den siste. Den første filmen kom i 2003, kostet 140 millioner dollar og hadde en historie inspirert av en berg-og-dalbane. Det overrasket derfor at den var et såpass herlig eventyr: Kombinasjonen av Depps utstråling som skuespiller og påkostet action dannet grunnlaget for et rikt univers med skattejakt, sjørøvere og afro-karibisk folketro. Penger rant inn, oppfølgere rant ut, men hver film var litt dårligere enn den forrige.
Av den grunn er det synd for filminteresserte nordmenn – i alle fall de mer patriotiske av oss – at konseptets slitasje hindrer «Salazar’s Revenge» fra å fungere, når den er regissert av den norske duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg. De har ansvaret for fortellingen om Henry Turner (Brenton Thwaites) og Carina Smyth (Kaya Scodelario), som begge er på jakt etter mytiske gjenstander fra sjøens sagnkultur. Reisen deres snor seg rundt lettfattelige mål: Få tak i den tingen! Og motivasjonen likeså: Begge rollefigurene ønsker å gjøre ære på sine respektive, fraværende fedre.
Filmens store stjerne er Depp, som derfor raskt vikles inn i skattejakten. Rollefiguren Sparrow liker å «showe» for alt og alle, og har et vidd som er mer til å le av, ikke med. Han knytter fort bånd til Henry og Carina. Det viser seg at førstnevnte er sønnen til kompisene Will (Orlando Bloom) og Elizabeth (Keira Knightley), mens sistnevnte sitter på nyttig informasjon om skatten de skal finne. Flere forviklinger følger når slemmingene Salazar (Javier Bardem) og Barbossa (Geoffrey Rush) får nyss om planene.
Å prøve å forklare filmens handling ytterligere er avhengig av å måtte pirke borti det regiduoen ikke har fått til: Det er lite troverdighet i den emosjonelle drivkraften «Salazar’s Revenge» er avhengig av. Regissørene kan ikke klandres for at mye av publikums velvilje har forsvunnet, men de kan klandres for at dialogen er sjelelig stillestående og at Thwaites’ og Scodelarios prestasjoner som skuespillere er svært mangelfulle. Thwaites får ingen hjelp av at denne typen filmer insisterer på å ha en ung, men blank mann i hovedrollen – alltid en mann – som må være gammel nok til at ingen blir støtt av at en flink, vakker kvinne ønsker å kysse ham. Skuespiller Thwaites er født i 1989, men Keira Knightley, som spiller moren, er født i 1985. Å bli mor som fireåring er litt mye å kjøpe. Det var kanskje andre tider på slutten av 1600-tallet, men i 2017 kan vi gjerne drite i blindt å håndheve romantiske stereotypier på bekostning av sunn fornuft.
Det samme gjelder rollefiguren Carina, et typisk eksempel på hvor hult konseptet «sterk kvinne» kan forfattes: Filmen posisjonerer henne som en «alfa-hunn» med nyttige ferdigheter, men også med en indre reise hvor målet er at hennes alfa-status skal utraderes, slik at hun kan konsentrere seg om å være forelsket i hovedrollegutten når problemene er løst.
Filmens problemer er mer enn valg av skuespillere, mangel på dybde og avleggse ideer om romantikk. Du kan trolig kjenne igjen følelsen av å sitte i kinosalen og håpe på det beste, for så sakte, men sikkert, skjønne at dette ender med et mageplask. At alle de små valgene i filmen kommer fra den insisterende malen vi har sett tusen ganger før: Det er som om du kan lage et skjema på forhånd med det du forventer å se og når du forventer å se det, for så å krysse av 12 rette underveis. Som filmfrelst nordmann er jeg glad for å se norske talenter få sjansen i enorme produksjoner, men hvis man ikke får et spennende eventyr ut av det, hvorfor dra på skattejakt da?