Året er 2104 og et romskip døpt Covenant er på vei mot den ubebodde planeten Origae-6. Om bord finner du tusenvis av nedfryste mennesker og embryoer, hvis formål er å kolonisere planeten. De blir passet på av et mannskap på femten, og der androiden Walter (Michael Fassbender) og Daniels (Katherine Waterston) raskt fremstår som de mest kapable i en stresset gjeng som må improvisere etter at en uventet sjokkbølge ødelegger viktige instrumenter.
Dette er kun den første dramatiske vendingen i en historie der alt som kan gå galt, går galt. Situasjonen fører nemlig til at de lander på en fremmed planet, og der venter det «aliens».
Grunnen til at «Alien: Covenant» i det hele tatt eksisterer, kan spores til Ridley Scotts gjennombrudd som spillefilmregissør i 1979, med filmen som i Norge heter «Alien: Den 8. passasjer». Oversettelsen er en morsom påminnelse om utgangspunktets enkelhet: Den handlet om Ripley (Sigourney Weaver) og hennes kamp mot et uvelkomment, fryktinngytende monster. Og den handlet, stort sett, bare om det. Spol frem trettiåtte år – «Alien: Covenant» er film nummer seks i rekken – og du finner et omfattende, fiktivt univers fylt med bibelske referanser, musikk av Richard Wagner og scener der folk står og filosoferer frem og tilbake om gresk mytologi, plikt og ansvar.
Det er flere interessante grunner bak denne utviklingen av hva som antas å være relevant og spennende innhold i science fiction-film på kino. For det første har sjangeren «fantasy» for alvor gjort sitt inntog i offentligheten, for eksempel gjennom den gedigne suksessen til «Ringenes Herre»-filmene, «Harry Potter»-bøkene og TV-serien «Game of Thrones». Et typisk trekk ved fantasy er hvordan fiksjonsunivers bygges med detaljrikdom og mytologi.
Samtidig er TV-serier blitt en viktig premissleverandør av oppdiktede fortellinger for ungdom. Og det TV-produsenter ikke kan tilby av spesialeffekter og action, tas ofte igjen ved å firedoble intrigene og konspirasjonene som folk liker å bli overrasket av. Da Scott valgte å vende tilbake til «Alien»-universet, med filmen «Prometheus» (2012), lå manuset nærmere fantasy-sjangeren enn tradisjonell «monsterfilm».
Derfor er det snodig hvordan «Alien: Covenant» prøver å implementere «Prometheus», men samtidig bryter flere sekvenser ned til enkel skrekkfilm – slik den første filmen var. I utgangspunktet høres denne miksen forlokkende ut, men i så fall må det skrus sammen til en filmopplevelse hvor man imponeres av helheten, ikke bare av isolerte trekk.
Scott har en respektabel filmografi bak seg, både som regissør og produsent, men han er sjelden bedre enn manuset han har å jobbe med – og det forklarer hvorfor en såpass dyktig fyr har overraskende mange innslag av middelmådige filmer.
«Alien: Covenant» har de samme problemene som «Prometheus» hadde, der flere små valg gjort av rollefigurene er forstyrrende ulogiske, og hvor filmen tar for gitt at vi i publikum skal oppleve historien som eskalerende.
Det Scott alltid er god på, er han veldig god på. «Alien: Covenant»s visuelle univers ser veldig gjennomarbeidet ut. Elementer som fotografi, belysning og dekorasjon er på et nivå som er mer enn bare høyt: Det er trolig toppen av det Hollywood-maskineriet er i stand til å levere i 2017. Når ekle monstre dukker opp og filmen får lov til bare å handle om overlevelse, hjelper det veldig at vi føler at rollefigurene er i et faktisk fysisk rom, og klaustrofobien som Daniels føler på blir til en redsel vi kan ta del i.
Men det er dessverre ikke så enkelt som at et høyt nivå på spesialeffekter og stor produksjonsverdi er det samme som en spennende filmopplevelse. Slikt burde Scott vite: «1492 – erobringen av Paradis» kostet fire ganger så mye som «Thelma og Louise», men tjente kun en sjettedel av det sistnevnte tjente. Så ble den glemt av de fleste andre enn fans av musikeren Vangelis. Hvem skal huske «Alien: Covenant» om trettiåtte år? Hvis du er blant dem som setter pris på alle filmene i serien så langt, er du kanskje en av dem.