Hvis de siste tiders søkelys på falske nyheter har gjort deg en smule paranoid, blir ikke noiaen mindre av å se «DRIB». Men du blir i hvert fall underholdt mens du sitter og lurer på hva som er sant og hva som er oppspinn og fiksjon.
De har lurt folk før, Amir Asgharnejad og Kristoffer Borgli. Spol fem år tilbake. Eurovision Song Contest arrangeres i Aserbajdsjan. De to – den ene norsk-iransk komiker, den andre regissør – er der på jobb for NRK, og lager tulle-TV der Asgharnejad utgir seg for å være iransk reporter. Vel hjemme forteller Asgharnejad at han ble holdt igjen på flyplassen i Baku, og utsatt for trusler og trakasseringer fordi han hadde fornærmet vertslandet. Flere medier refererte hendelsen, blant annet NRK Kveldsnytt, der han ble intervjuet.
Nylig sa Asgharnejad og Borgli til Nettavisen at historien var oppdiktet. Men den står fortsatt som fakta på Wikipedias artikkel om Asgharnejad, og på NRKs nettsider ligger oppfølgingssaken, der komikeren mener Norge burde trukket seg fra Eurovision Song Contest.
Den fem år gamle falske nyheten kunne godt endt som spillefilm, men det var det altså en annen iscenesettelse som gjorde. Gjennom nettstedet World Star Hip Hop skulle Asgharnejad fremstilles som en fyr som bokstavelig talt slåss for å bli kjendis. En video der han får bank av en dørvakt ble en farsott på nettet. Men den var også falsk, og et ledd i et kortfilmprosjekt Borgli jobbet med.
Videoen kom noen reklamefolk i USA for øyet. De ringte Asgharnejad, angivelig, fordi de ville bruke ham i en stor kampanje for en kjent energidrikk. Han reiser til Los Angeles, og det er absurditetene som utspilte seg her «DRIB» foregir å rekonstruere i en blanding av fiksjonsfilm og dokumentar. Eller liksomdokumentar med lag på lag av metanivåer. For fåglarna vet hva som er sant og usant her. Og det er både et poeng og totalt uvesentlig.
Der er uvesentlig fordi filmen uansett gir et vittig og infamt gløtt inn i et absurd reklamemiljø fullt av wannabes som lar seg utnytte i håp om å få en fot innenfor, folk skyhøye på seg selv – anført av Brett Gelmans hysteriske portrett av PR-mannen Brady Thompson, og floskler, fraser og ideer som foregir å ha filosofiske og visjonære dybder – men som bare er utkrøpne og spekulative. Her utgjør Asgharnejad og hans lett nedsegne, guttaktige blanding av ukomfortabel forvirring, oppgitthet og morskap en perfekt kontrast.
Det er et poeng fordi hele filmen leker med fiksjon og virkelighet. Den foregir å gjenfortelle noe som (muligens) har skjedd, men viser også hvordan gjenfortellingen regisseres, pyntes på og dramatiseres. Eller manipuleres, om du vil. Det gjør «DRIB» til et fiffig lite lærestykke i kritisk tenkning, være seg rundt dokumentarfilm som sjanger, reklame som kynisk lurendreieri og nettet som kilde til upålitelig informasjon.
Borgli fant opp den fiktive energidrikken DRIB for – igjen angivelig – å unngå å bli saksøkt av det påstått reelle selskapet. Han begynte markedsføringen av drikken lenge før filmen var ferdig, og avslutter med en henvisning til hjemmesiden, der man også kan kjøpe spin-off produkter. Slik biter virkelighet, fiksjon og kritikk hverandre i halen på en måte som i verste fall truer med å underminere prosjektet, i beste fall er nok en kreativ måte å leke både med sjangeren og med publikums vilje til å knytte seg til merker og bidra til merkevareoppbygging.
Det gjør «DRIB» til en interessant og kreativ hybrid, som nok foregir å tråkke opp mer nytt land enn den faktisk gjør, men som på sitt beste er strålende satire.