Utro ektemenn. Konspirasjonsteorier. En gammelkommunist og en full ung kvinne fra Kroatia. Pluss en dress som ikke passer og et måltid som hele tiden må utsettes. Alt dette og mer til servert i tilnærmet sanntid i et ultrarealistisk filmspråk og spilt ut gjennom nesten tre timer i en trang og dunkel leilighet. Jo da. Filmens familie og venner stilles overfor prøvelser av ulikt slag. Men dette er i sannhet en tålmodighetsprøve, også for oss som ser på.
40 dager etter at Emil døde, samles familie og venner hos enken for å minnes ham i en tradisjonell minnestund, der mat og vin er sterkt involvert. Problemet er at måltidet ikke kan inntas før presten har vært der og velsignet den avdøde så vel som dressen, kjøpt inn for å gis til en utvalgt. Presten er forsinket. Men det utgjør strengt tatt det minste problemet her. Ubudte, så vel som uønskede gjester, dukker opp. Konflikter og kriser lurer i hvert rom. Og bakom synger et moderne Romania, som snart 30 år etter Ceaușescus fall fremdeles sliter med ettervirkningene av kommunismen. Blant annet regnes landet som et av EUs mest korrupte.
Et like intenst klaustrofobisk drama har jeg ikke sett siden Xavier Dolans «Det er bare verdens undergang» – uten sammenligning for øvrig, selv om begge handler om familierelasjoner. Cristi Puius film er morsommere, filmatisk mer interessant, og med en langt større varme skjult under all aggresjonen som dirrer mellom veggene i leiligheten, og på gateplan, de få gangene handlingen beveger seg ut i et nedslitt, trøstesløst bylandskap.
Med dialoger like realistiske som filmen, går Cristi Puius rett inn i hverdags- og familielivets kjerne. Det blir det både gjenkjennelse og beksvart humor ut av. For hvem har ikke kjent den snedige blandingen av pinefull skam og lattermildhet som brer seg når familiær skittentøyvask tas ut i full offentlighet? Hvem har ikke kjent ørkesløsheten bre seg i løpet av diskusjonen med en eller annen slektning som mener noe som ligger milevidt fra din egen verdensanskuelse?
Nøkkelen til filmens heller obskure tittel kan ligge her. I den mentale ørkenvandringen man kan føle overfor noe man står mer eller mindre maktesløs overfor, være seg familie eller et sosialt og/eller politisk «system». Eller tradisjoner. Her kommer maten inn som et interessant aspekt. Før 1989 var Romania et av Europas fattigste land. Folk flest var underlagt strenge rasjoneringer. Matmangelen var stor. I «Sieranevada» bugner det av mat, men selv om alle er sultne, kan de ikke spise før alt som tradisjonen tro skal være på plass, er på plass. Og noen gjør sitt for å forsinke prosessen.
Blant alle som fyller opp leiligheten, plasserer Puiu kamera som en ekstra gjest, nærmest kroppsliggjort, som en observerende størrelse som av og til titter noen over skulderen, noen ganger må heve blikket og nesten stå på tå, av og til fortrenges bak en dør eller må haste mellom rom der det skjer ting samtidig. En fascinerende teknikk som både forsterker den klaustrofobiske stemningen og øker den tette, svette intimiteten i dette familiære kammerspillet, der selvbedrag og mistro, løgner og maktspill folder seg ut både uuttalt og uttalt.
Med «Lazarescus død» (2005) sto Cristi Puius sentralt i den rumenske nybølgen, som også ga oss filmskapere som Cristian Mungiu («4 måneder, 3 uker og 2 dager» og «Den store prøven») og Corneliu Porumboiu («Hvor var du, egentlig?»). «Sieranevada» har ikke helt samme gjennomslagskraft. Men som et gløtt inn i samtidens Romania er den interessant. For dem som har tålmodighet.