Selv om den norske tittelen spiller på det arabiske opprøret, er ikke dette en hardtslående politisk film. Tvert imot. Det er en lavmælt, rolig film om en ung manns vei mot løsrivelse og selvstendighet. Men den spiller seg ut mot en politisk bakgrunn. Økonomien er vanskelig, den viktige turistnæringen sliter i kjølvannet av terroranslag og ustabilitet. Og så kan selvsagt Hedis historie sees som et bilde på et større opprør, der befolkningen endelig står imot mot et autoritært styresett.
Filmens autoritet er Hedis mor, Baya. Hedi har knapt tatt en selvstendig beslutning i hele sitt 25 år lange liv. Nå skal han gifte seg. Baya har fikset ekteskapet, ordnet leilighet til dem, og Khedija, den vordende bruden, er på ingen måte noe dårlig parti. Hedi liker henne. Men er det dette han dypest sett vil?
På en jobbreise møter han Rym, en kvinne litt eldre enn ham, selvstendig og frigjort. Hun utløser ikke bare erotiske følelser i Hedi, hun utløser forståelsen av og behovet for å ta selvstendige valg, være noe for egen del, ikke bare et umælende vesen som danser etter en annens pipe. Hun blir Hedis private revolusjon.
«Min arabiske vår» er regissør Mohamed Ben Attias debutfilm, produsert i samarbeid med de belgiske regissørbrødrene Dardenne, kjent for en rekke hyperrealistiske, politiske filmer, som «To dager, en natt», «Gutten med sykkelen», «Barnet» og «Kvinne, ukjent», som nylig gikk på kino. At det preger filmen, indikerer ikke uselvstendighet fra Attias side. Det handler mer om kvalitet.
Som i Dardenne-brødrenes filmer, er det ikke et ytre drama som driver «Min arabiske vår», men en indre konflikt, stillfarent formidlet gjennom den noe tafatte skikkelsen hovedrolleinnehaver Majd Mastoura spiller frem. Nyansene er ørsmå, like fullt inntreffer iøynefallende forandringer da han treffer Rym. Spilt av Rym Ben Messaoud blir hun nesten som en bauta, sterkt tilstedeværende, fysisk, varm, med en tiltrekningskraft som kommer gjennom lerretet.
«Min arabiske vår» bygger seg langsomt opp mot to forløsende klimaks: En forrykende dansescene der den ellers stive og passive Hedi nærmest går i ett med musikken, og selve vendepunktet, som vekker en indre jubel i meg som tilskuer og som åpner Hedi for noe nytt han ikke vet hva innebærer – slik også Tunisias fremtid er håpefull, men usikker.