Det er ikke størrelsen det kommer an på. Se bare på Richard, hva han får til fordi han tror på seg selv og tør å stole på andre.
Og se på filmen, hva den får til med et budsjett på rundt 90 millioner kroner. Mye i skandinavisk sammenheng, men peanøtter sammenlignet med hva store selskap i Hollywood har å rutte med. Derfor er det gledelig å konstatere at «Richard Storken» både teknisk og hva historie angår fint lar seg sammenligne med mye av det vi overøses med av amerikansk animasjon. Fortellingen lener seg riktig nok tungt på gjenkjennelige elementer, og er ikke spesielt original, selv om den er originalskrevet. Men filmskaperne skal ha ros for å bygge et univers fra grunnen av, og for at de serverer det med friskhet og sjarm, humor og fortellerglede, uten det glattpolerte preget amerikanske animasjoner ofte har.
Sterke bergenske krefter bidrar til det som kan bli en europeisk animasjonssuksess – allerede før premieren var filmen solgt til filmen solgt til mer enn 100 land. «Richard Storken» er co-produsert av selskapet Den siste skilling i Sandviken, eid av Kristine Knudsen; bergenseren som også er hovedprodusent gjennom det Berlin-baserte selskapet Knudsen & Streuber Medienmanufaktur. I tillegg står det bergenske selskapet Bug bak en tredjedel av animasjonsarbeidet.
Og så er det Bjarte Hjelmeland, i den norske utgaven. Han kommer jeg tilbake til.
Vår lille venn Rickard er altså en spurv. En i utgangspunktet foreldreløs spurv. Fæle ting skjer før han har fått klekket seg ut av egget, og da han ser dagens lys, står tilfeldigvis storkedamen Aurora der. Hun er mer enn villig til å adoptere tassen. Pappa Claudius er langt mer betenkt. Sønnen deres, Max, er bare superglad for å ha fått en lillebror å leke med.
Idyllen varer ikke ved. Da høsten kommer reiser storkene mot sør, til Afrika. Rickard får ikke være med. Noe han selvsagt ikke begriper grunnen til, han opplever jo seg selv som stork. Lett oppesen som han er, legger han en plan om å følge etter familien sin.
Odde vennskap er en oppskriftsmessig del av denne typen filmer. Her kommer det i form av den forvokste pygméuglen Olga. Deres vei mot Afrika gjør filmen til en slags flygende road movie full av dels dramatiske, dels vittige vrier og vendinger. Som da de kommer til Frankrike og treffer undulaten Kiki. Her kommer Bjarte Hjelmeland inn.
Ikke bare er det befriende å høre bergensk innimellom all østlandsken, Hjelmeland er også perfekt stemmegiver til den flamboyante discodivaen som trass i en smule feighet og flyveudyktighet slår seg sammen med de to. Hjelmeland tilfører Kiki bøtter med vidd og sjarm, og gjør skikkelsen til et sammensatt og tvetydig vesen, både hva angår kjønn, legning og personlighet.
Som alle gode animasjonsfilmer er «Richard Storken» full av fine detaljer. Mens fuglene er tegnet i klare farger og med små, individuelle kjennetegn, ligger bakgrunnslandskapet badet i et sartere, mer gjennomskinnelig lys. Den dataanimerte streken er av og til nesten taktil og riktig lekker å se på.
Selv om også Olga og Kiki portretteres med varme og humor, er Kiki den mest outrert komiske. Olga og Richard er mer tegnet for og egnet til å gi barna noen å identifisere seg med. I sitt utenforskap har de både en sårbarhet og overordentlige mengder mot, herunder overmot. Kombinasjonen leder dem inn i ganske skumle situasjoner, men har også en underliggende dimensjon: Skal du fullt ut bli godtatt i et miljø du i utgangspunktet ikke hører hjemme i, må du overgå deg selv. Først når Rickard blir flinkere til å være stork enn storkene er, blir han godtatt også av Claudius. Samtidig er det nettopp det at han ikke er stork, som gjør at han lykkes når det gjelder.