En gruppe foreldre samles til møte i et klasserom, og på tavlen står årstallet 1984. Slik plasseres både tid og tema effektivt, for årstallet henspiller selvsagt også på George Orwells roman med samme navn, fremtidsdystopien som ble selve referansen hva angår skildringen av totalitære samfunn.
Handlingen i «Klasseforstanderen» veksler effektivt mellom det som skjer på foreldremøtet, og hendelsene som gjorde møtet nødvendig. Det dreier seg om læreren Maria Drazdechova. Hun kom til skolen året før, tilsynelatende blid og jovial. Det første hun gjør, er å be hver elev fortelle hva foreldrene jobber med. Informasjon hun bruker for alt den er verdt. Til egen fordel, og elevenes – om de stiller opp, mot dem som har foreldre som nekter å fjeske for henne.
Klasserommet som mikrokosmos og allegori for ytre, samfunnsmessige strukturer er et mye brukt dramaturgisk grep, sist sett i norskalbanske Izer Alius «Fluefangeren», som hadde premiere forrige uke. I slovakiske «Klasseforstanderen» kommer det ytre samfunnet tettere på, i og med at foreldrene er så sterkt til stede.
Dessuten tar historien utgangspunkt i regissørens egne opplevelser på skolen. Uten at det svekker dens allegoriske kraft.
Det vi har å gjøre med her, både på mikro og makroplan, er et gjensyn med sovjet-kommunismen og dens mange utslag og konsekvenser. Splittede familier. Triksing, fiksing og korrupsjon. Lydighet under tvang. Sanksjoneringer. Smisking for makten. Overvåking. Et system der man aldri vet hvem man kan stole på.
Selv om tre elever og deres foreldre står i sentrum, er persongalleriet såpass stort at filmen fremstår som en kollektivfortelling. Det både kler og er betegnende for en historie der samspillet mellom individuelt mot og kollektiv handling står sentralt. Det også gjør at vi ikke kommer spesielt tett på hver enkelt, de blir snarere representanter for en skjebne, et tenkesett, en mennesketype. Men som helhet bidrar de til å tegne et solid periodeportrett som dessuten får drahjelp av en særdeles forseggjort scenografi. Tidsriktig og lekkert detaljert viser den hvordan 1970-tallet fortsatt henger ved, samtidig som tapetmønstre og interiør gir filmen et ekstra løft, visuelt.
Den som står ut på personplan er lærerinnen selv, spilt av Zuzana Mauréry som fullt fortjent fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Karlovy Vary.
Mauréry går inn i spillet som var det drømmerollen hennes, og gjør henne til en sammensatt og forførerisk skikkelse, eller forførerisk sammensatt om man vil, slesk og snikete og fryktinngytende, med en yndig glasur over et beregnende og skruppelløst indre. Se henne gjerne som en symbolsk figur for det politiske systemet hun er en del av.
Regissør Jan Hrebejk klistrer på en overflødig og malplassert oppsummering av hvordan det gikk med de tre sentrale elevene Danka, Filip og Karol. Han gjør det godt igjen med et nålestikk av et sluttbilde. For om maktmisbruk var en av kommunismens mange ingredienser, falt ikke fenomenet som sådan nødvendigvis bort da Berlinmuren falt.