«Guardians of the Galaxy: Vol. 2» starter med at Peter Quill (Chris Pratt) og gjengen er blitt beryktede leiesoldater som dreper monstre mot betaling. Dette er på grunn av det gode ryktet gjengen fikk etter å ha reddet galaksen i forrige film, som du for øvrig ikke trenger å ha sett: Nesten alt du bør vite meddeles gjennom en morsom åpning der et slimete, tykkhudet uhyre fjernes med humor og hardt arbeid i fellesskap. Men du bør vite at Peter ikke vet hvem hans far er.
Det sosiale samspillet preges av erting, tøysing, laserpistoler og softrock fra det sene 70-tall. Samarbeidet er så sterkt – og eventyrene så råkule – at det må noe mega til for å rokke ved samholdet.
Nei, skulle man sett: Plutselig dukker pappaen til Peter opp. Han er halvt vesen og halvt himmellegeme. Mer mega kan det ikke bli. Kommer gjengen til å splittes av dette?
«Guardians of the Galaxy: Vol. 2» er film nummer femten i Marvel Studios ambisiøse og påkostede «cinematiske univers», der alt eksisterer i den samme fiktive verdenen. Det er en strategi som kan beskrives både som en nyvinnende idé og som motivert av profitt. Fremgangsmåten har studioet hentet fra tegneseriene filmene baseres på.
Å la historier gli inn i hverandre har vist seg å være appellerende for mange, og jeg tror det gjøres forståelig ved å se for seg unger samle leketøyene sine og la disse banke hverandre opp. Kanskje er det Iron Man som slåss mot Thor? Eller sistnevnte som slåss mot Hulken? Eller hva med Captain America mot Iron Man?
Slik kunne man holdt frem, i evig tid. Men de andre filmene i «universet» er uvesentlige i «Guardians of the Galaxy»-filmene – i alle fall foreløpig – og det er befriende endelig å se en Marvel-film som er så innsnevret at en merker James Gunns unike signatur. Han har stått for manus og regi i begge filmene.
Der forrige «Guardians» tok oss med ut til verdensrommet, skal vi her til et skumlere sted, nemlig barndommens traumer. Det bør settes pris på. Vi har for mange ensartede filmer der helten må få tak i objekt «x» før slemming «y» får brukt det. I to tredjedeler av «Guardians of the Galaxy: Vol. 2» er «slemmingen» at rollefigurene må stille ansikt til ansikt med skadelige opplevelser fra fortiden. Det er et overraskende valg når konteksten er at vi ser på en produksjon som kostet over en milliard kroner å spille inn, og som er fylt av eksplosjoner, et menneskeliggjort babytre og en rappkjeftet vaskebjørn med en bazooka.
Filmens kjerne er følelser, men denne indre, viktige delen kommer på bekostning av et alminnelig actionplott, et der løsningen på problemet er åpenbart. De mindre tålmodige vil trolig tolke grepet som et ufokusert forsøk på å lage noe populært. Men tar man psykologien på alvor, er filmen sylskarp. Det er uansett nok dyktighet her til dem som vil se fine bilder og ha underholdning på kino: De flotte spesialeffektene, den originale neon-paletten i bildebruken og hentydningene til science fiction-filmene fra 80-tallet du kunne finne i hyllene på nedlagte Forum Video, men som ingen tok alvorlig. Bortsett fra denne filmens regissør, da.
Hvorfor er denne filmen verdt å hylle? Fordi regissør Gunn fanger en ømfintlighet som kommer fra den rare, fine rollen tegneseriene har i samfunnet: Når jeg går ned trappen i Outland-butikken ved Fortunen for å se etter «Ms. Marvel»-tegneserier, og møter på en ung goth-jente og en gutt på 14, også de på utkikk etter nye tegneserier, finnes det i et lite øyeblikk et bånd mellom tre svært ulike mennesker hvor vi alle har noe til felles som er både privat og kollektivt – samtidig. Tegneserier handler ofte om folk som på et eller annet vis står utenfor, og denne følelsen av å stå på utsiden kan implisere så mangt.
Derfor tyr vi til fortellinger og bilder som minner oss på at det er greit, vi finnes der ute og vi betyr noe om vi gjør de rette valgene. Det høres elementært ut, men denne forståelsen for menneskets hjerte er så ofte fraværende fra påkostet underholdning at det er verdt å applaudere de gangene Hollywood husker på at det er hundrevis av individer inne på KP1 – ikke en bunke lommebøker.