Izer Aliu. Det er bare å merke seg navnet, først som sist. Han gikk ut fra den norske filmskolen på Lillehammer i 2012, og cineaster med hang til kortfilm vil huske avgangsfilmen hans derfra – «Å vokte fjellet». Den ble nominert til Oscar for beste studentfilm, og fikk Amanda-prisen samme år. To år etter kom novellefilmen «Det gode livet – der borte», som vant Gullstolen, hovedprisen på kortfilmfestivalen i Grimstad.
Nå er altså langfilmdebuten klar for norske kinoer, etter å ha hatt internasjonal premiere på den prestisjetunge filmfestivalen i Toronto i september. Der ble den vist i Discovery-seksjonen, som omfatter debutfilmer av regissører med et særskilt talent.
Som i eksamensfilmen hans, befinner vi oss i Alius opprinnelige hjemland, Makedonia. På landsbygden, der et valg nettopp er over. De nye lederne setter inn sine egne folk i posisjoner, også på skolen. En av dem som skal skiftes ut, er den idealistiske læreren Ghani. Samtidig speiles de etniske og politiske konfliktene også hos elevene, og legger en ekstra dimensjon til noe man først kunne oppfatte som den sedvanlige knuffingen mellom prepubertale gutter.
Kranglingen gir Ghani en idé han håper skal løse opp i motsetningene, og også berge jobben hans – dersom han lykkes. Etter skoletid holder han guttene tilbake og setter i gang et sosialt eksperiment. Målet er å lære dem samarbeid og gjensidig forståelse og respekt.
Via korte, men effektive riss får vi innblikk i underliggende politiske strukturer og et om ikke nærgående, så lettfattelig bilde av hvem disse guttene er, hva de har i bagasjen som gjør at de er den de er i flokken. Eller i de to flokkene, om du vil. Den ene består av representanter for valgvinnerne, den andre av taperne. Så er det han som for det meste står alene. Og så er det Djemal, en psykisk utviklingshemmet gutt, tittelens fluefanger, som på sett og vis befinner seg fullstendig utenfor det hele. Likevel – og på snedig vis – er han et slags omdreiningspunkt, både i flokken og i filmen.
«Fluefangeren» kan leses på flere plan. Selv om Ghanis opplegg låner friskt fra all verdens lagbyggingsskurs, fungerer det langt på vei etter hensikten. Samtidig er dette også en politisk satire, der klasserommet utgjør et mikrokosmos og dramaet blir en allegori for konfliktene på Balkan. Med endrede relasjoner oppstår nye konstellasjoner. Da er det ikke lenger like åpenbart at vi er vitne til en vellykket, sosialpsykologisk øvelse. Da er det konturene av et diktatur vi har foran oss.
Aliu lar mye stå åpent tematisk, men viser en filmatisk stilsikkerhet som imponerer – også fordi filmen er spilt inn med minimalt budsjett og med amatører i alle rollene, bortsett fra Ghanis. Paradoksalt nok er også han filmens største svakhet. Som figur blir han noe uklar og retningsløs, dels idealist, dels en mann i gradvis oppløsning, dels bare ute etter å redde sitt eget skinn. Aliu og skuespiller Burhan Amiti greier ikke helt å forene dette i en plausibel og psykologisk troverdig skikkelse. Derfor blir han aldri farlig nok, forblindet nok eller hel nok til å vekke verken medynk, frykt eller forundring.
Filmen hadde også tjent på en noe strammere regi og litt mer kraft i det politiske bittet. Men trass den ganske mørke tematikken, greier Aliu å gjøre «Fluefangeren» til en film som innimellom er riktig underholdende, full av flotte observasjoner og med en gjeng unge gutter som fungerer nærmest perfekt i rollene sine. Det alene sier sitt om Alius evner som regissør og personinstruktør.