Få lager så vakre filmer som Terrence Malick. Få lager så irriterende filmer, heller. Magiske i det ene øyeblikket, forvirrende i sin mangel på fortellerstruktur i det andre, søvndyssende i det tredje. For så plutselig å lugge til, når man minst aner det.
Musikken har alltid vært en markant del av filmene hans, men da helst som et, i dobbelt forstand klassisk lydspor. Denne gangen går han direkte inn i et langt mer rockete musikermiljø i Austin, der Faye (Rooney Mara) prøver å etablere seg som gitarist. Rundt henne svirrer – i bokstavelig og overført betydning – en annen aspirerende musiker, BV (Ryan Gosling) og produsenten Cook (Michael Fassbender). Sammen utgjør de en trekant som etter hvert brytes opp, og som tittelen indikerer handler «Song to Song» om mennesker som trekkes mot hverandre og drives fra hverandre, i et miljø som sett fra kinosetet virker alt annet enn forlokkende.
Med Faye og BV som sentrum, dukker også andre stjerner opp. Natalie Portman som serveringsdamen Rhonda, som Cook gifter seg med, Cate Blanchett som den rike kvinnen BV har en affære med og Val Kilmer som aldrende og bøllete rockestjerne. Iggy Pop og Lykke Li i små sekvenser, Patti Smith i noen flere, der hun både står på scenen og utgjør en del av miljøet rundt Faye.
Selv om Malick også denne gangen fyller på med klassisk musikk, bidrar både miljø og øvrig lydspor til at filmen virker mer energisk, eller dynamisk, enn hans siste («Knight of Cups», «To the Wonder» og «Tree of Life»). Men også denne er fylt over randen av Malicks mer eller mindre poetiske kjennemerker og favorittmotiver. Fugler, trær, kornåkre. Kvinner som snurrer seg inn i florlette gardiner, som hopper og danser og lokker og leker, eller poserer, med en sensualitet som hele tiden vipper mot det affekterte. Sparsom dialog, hviskende fortellerstemme og kjent, fragmentarisk, impresjonistisk fortellerstil. Alt som gjør at Malicks filmer ofte står og vipper mot det selvparodiske.
Tematisk sentrerer filmen rundt begjær, selvbedrag, kjærlighet – og også klasseskiller; det er et gap mellom Cooks luksuriøse leiligheter og de enkle boligene som huser Rhondas mor (Holly Hunter) og BVs syke far.
Men mye må snekres sammen i tilskuerens hode. Det er med «Song to Song» som med de andre av Malicks siste filmer – de kan med fordel sees igjen, og vokser gjerne ved gjensyn. Og selv om man kan irritere seg grønn over Malicks ofte manierte stil, biter filmene seg fast, på ett eller annet vis. Så også denne.
To kvinner gir filmen et ekstra løft. Patti Smith, som med sin musikk og tilstedeværelse også jorder filmens noe flytende univers. Og Rooney Mara. Strengt tatt forbyr jeg meg selv å kommentere kvinners utseende, og i tilfellet Mara handler det heller ikke om den eteriske skjønnheten, selv om hun har et ansikt man vanskelig kan se seg mett på. Det handler først og fremst om det vide, sanselige uttrykksregisteret, som hun her får spille på for alt det er verdt.