En mer grotesk grøsser enn «Lyst» har ikke vært laget i Norge

LOVENDE FRA STORD: Svenske Magdalena From Delis spiller traumatisert kvinne i Severin Eskelands siste grøsser.

Dette er filmen Bergen kino først ikke ville sette opp. Så ombestemte de seg. Heldigvis. «Lyst» er ikke lytefri. Men som norsk bidrag til sjangeren «rape revenge», er den interessant. Gitt dens knøttlille budsjett, er den også oppsiktsvekkende vellaget og gjennomarbeidet.

Svenske Magdalena From Delis spiller Lisa Rostorp, forfatter av ultravoldelige krimbøker som utforsker forholdet mellom vold og sex. Så rammes hun selv av et seksuelt overgrep. Når vi treffer henne, er hun dypt traumatisert, innestengt i leiligheten der hun knasker piller og nærmest doper seg på vin for å holde marerittene på avstand. Uten at det hjelper. Daglige besøk av psykiater (Sondre Krogtoft Larsen) synes heller ikke å ha noen effekt.

PSYKIATER OG PASIENT: Sondre Krogtoft Larsen spiller psykiateren som behandler Lisa.

I Lisas tilværelse er skillet mellom mareritt, realiteter og innbilte syner fullstendig visket ut. Det gir en hallusinatorisk film der den ugne stemningen etableres raskt. Etter en start som en stund føles i overkant stillestående og repetitiv, bygger filmen seg opp til det mer og mer blodige og groteske, inkluderte en allerede mye omtalt kastrasjonsscene som kan få det til å vrenge seg i enhver. Og det stopper ikke der.

At filmen er kvalmende så det holder, sier mye om hvor gjennomførte spesialeffektene er. De som husker Severin Eskelands langfilmdebut «Snarveien», husker kanskje også hvordan han brukte alle triksene i grøsserboken, om enn i overkant. Han gjør det samme denne gangen, bare mer tilbakeholdent. Et forbilledlig lydarbeid får følge av Magne Steinsvolls musikk. Og selv om bruken av speil er et velkjent grep, fungerer det fint her for å skape romlighet og dybde i en film som for det meste foregår i en leilighet. Det samme gjelder den utstrakte filmingen fra ulike vinkler, som får frem både det klaustrofobiske og det psykotiske i Lisas univers.

BLODIG SKREKK: «Lyst» er ikke en film du går og ser hvis du ikke tåler blod og nærgående groteskerier.

Like godt gjennomført er den visuelle estetikken; med farger stort sett i grått, svart og dempet hvitt. Tonet ned av dus belysning blir fargeskalaen et bilde på Lisas mentale tilstand – kontrastert av lyse, fargeintense klipp fra før traumet – samt, selvsagt, en effektiv bakgrunn for blodet når det begynner å renne.

Mens Magdalena From Delis gjør en god figur som Lisa, skjemmes filmen noe av at skuespillet i andre roller ikke helt holder mål. Men det litt amatørmessige er lett å tilgi, gitt det imponerende i at Eskeland ellers gjør mesteparten selv, fra manus og regi til filming og klipp.

Som «rape revenge» blir «Lyst» interessant fordi den utspiller seg som en realistisk fantasi som også tør å gå inn i det vanskelige landskapet der seksuelle fantasier utspiller seg. Der nærmer den seg et tabu vi også så behandlet i Paul Verhoevens «Elle», om enn på en noe annen måte.

Eskeland er tro mot sjangerens hang til blodsprutende raseri og katarsis via vold. Samtidig bruker han psykothrillerens tvetydige muligheter på både fiffig og pirrende vis, med en sluttscene der du tror ... aha ... og så var det kanskje ikke sånn likevel. Men hva var det da?

Gitt hvor bra regissøren fra Stord forvalter skolissebudsjettet i «Lyst», er det bare å håpe at han snart kommer opp med et nytt prosjekt, får langt mer å rutte med og fortsatt frie tøyler.