«Løvetannbarn» kan gjerne sees som en motsats til «Karsten og Petras» krampeblide, knirkefrie univers. Den franske filmen har riktig nok fått ni års aldersgrense, men i følge med voksne, og med en prat etterpå, vil den trolig kunne fungere for litt yngre barn også – om ikke for de aller minste.
Isak, eller Løken som han foretrekker å bli kalt, bor alene med moren, som drikker. Da hun dør, blir Løken helt alene. Og han føler skyld. Via politimannen Raymond kommer han på barnehjem, der han møter andre barn med vonde erfaringer.
Mørket som omgir Løken og vennene hans, hindrer ikke «Løvetannbarn» i å være en lys film, selv om lyset tar farge av mye sårt og leit. Humoren ligger både i små situasjoner og samtaler, og i den flotte animasjonen, som i sin runde, tydelige enkelthet både er uttrykksfull og gir rom for mange fine nyanser.
Figurene og produksjonen alene gjør «Løvetannbarn» til en film enhver animasjonselsker bare smelter for. I tillegg greier den å behandle et komplisert og smertefullt tema direkte og usentimentalt, uten å bli brutal. Med stor varme og medfølelse anerkjenner den at livet kan være tøft og problematisk også for barn. At alle voksne ikke nødvendigvis er greie. At foreldre og barn kan elske hverandre, selv om de har det trøblete sammen. At barn både kan være ubarmhjertige og snille, solidariske og ensomme. Gjerne på én gang.
Filminteresserte kan merke seg at Céline Sciamma er medforfatter på manus. Hun har også skrevet og regissert filmene «Vannliljer», «Tomboy» og «Girlhood», som alle viser stor innsikt i og følsomhet for barn og unge i en vanskelig brytningstid, fysisk og emosjonelt.
«Løvetannbarn» var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm, men tapte for supermorsomme «Zootropolis». De kan ikke sammenlignes.
Tematisk er «Løvetannbarn» en gavepakke til barn som på en eller annen måte sliter. Dette er deres film, og de fortjener den. Men det er også en film mange andre barn bør få muligheten til å se. Både fordi den er trist og morsom, fantasieggende og rørende, og fordi den gir innsikt i en vesentlig tematikk. Kanskje vil de i Løken, Kamilla, Simon og de andre kjenne igjen både seg selv og sine egne venner og klassekamerater. For utsatte barn finnes jo ikke bare på film. Ikke er de særlig annerledes enn barn flest, heller.