Mange har sikkert lest Sarah Waters «Renkesmed», som ble Bookerpris-nominert da den kom i 2002. De vet litt om hva det går i. Det er likevel ingen grunn til ikke å se Park Chan-wooks filmatisering. Kjenner man filmene hans, vet man hvilken estetiker han er – selv om fortellingene han ruller ut gjerne er av det voldsomme slaget.
Filmatisering er kanskje å ta litt hardt i, filmskaperne bruker begrepet «inspirert av», og har flyttet handlingen fra viktoriatidens England til 1930-tallets Korea, på en tid da landet var okkupert av Japan. Men de tar med seg flust av Waters gotiske detaljer. Som den falske greven, her kalt Fujiwara. Han planlegger å svindle rike Hideko ved å gifte seg med henne, og sender lommetyven Sookee til palasset der Hideko bor sammen med onkelen, en pasjonert samler av sjelden og relativt kinky litteratur. Gjennom jobben som kammerpike skal Sookee forføre ladyen inn i ekteskap med greven.
Inngangen blir ganske annerledes enn utgangen, og kjenner man ikke Waters forelegg, gjør man lurt i å vite minst mulig. Derfor skal lite annet røpes enn at historien fortelles fra ulike vinkler gjennom tre kapitler som ikke bare gjennomlyser det intrikate spillet som foregår, men som også befester det utsøkte i Park Chan-wooks arbeid. Om aldri så ubehagelig i støytene, er «Kammerpiken» først og fremst så leken og lekker at de 145 minuttene aldri føles lange. Slik onkelens tilbaketrukne palass kombinerer engelske slott og japansk byggeskikk, kombinerer filmen asiatisk estetikk og britiske referanser, ispedd litt søstrene Brontë og en neve Dickens – det i seg selv er gøy.
Med skuespill i særklasse formes en film som på en og samme tid er et blendende vakkert kostymedrama, en brutal beretning om sadisme og pervertert, stakkarslig machokultur, og en sexy, erotisk thriller. Park Chan-wook er mest kjent for sin hevntrilogi, hvorav «Oldboy» regnes blant de ypperste sjangeren. «Kammerpiken» kan gjerne sees som en forlengelse, også den skriver seg på finurlig vis inn i hevnsjangeren, denne gangen iført feministiske gevanter og i en form som gjør hevnen mer til et kvinnelig frigjørings- og løsrivelsesprosjekt.
Men de som så hans forrige film på norske kinoer – engelskspråklige «Stoker» med Nicole Kidman og Mia Wasikowska i hovedrollene – husker hvordan han fremkalte en fortettet erotisk stemning via et firhendig spilt pianostykke. Her gjentar han bragden i en i utgangspunktet like usexy scene; nemlig en skarp tann som må files ned. Erotikken blir langt mer eksplisitt etter hvert, men nyt først denne elegante oppvisningen i antydningens kunst.