Den islandske naturen alene gir landets filmskapere utrolig mye gratis. Til gjengjeld kvitterer de ved å bruke den til fulle. Som bakteppe, medspiller, som en hovedrolleinnehaver i seg selv.
Langfilmdebutant Guðmundur Arnar Guðmundsson er intet unntak. Med norske Sturla Brandth Grøvlen bak kamera viser han oss et barskt miljø i dobbelt forstand – landskapet er like røft som menneskene som bor her. Samtidig er det som om filmskapernes blikk står i skarp kontrast til naturens dramatikk. Med steile, snødekte fjell, iskalde fjorder, regn, døde dyr som bakgrunn, retter de en nennsomt innstilt linse mot en håndfull ungdommer og ser ømt og varmt på alt de baler med denne sommeren.
Ta bare åpningsbildet. Guttene på kaien, med bar overkropp i solen. Fingrene som nærmest i vanvare, og likevel utforskende, napper lett under armene, på brystkassen, for å sjekke om det har begynt å vokse hår. Slik settes tid, tanker, stemning. Alle på samme alder vet hva det går i. Alle vi voksne har vært der en gang. Dette er ikke bare «denne sommeren», det er denne sommeren. Sommeren da du ikke lenger er et barn. Da kysseleken brått har fått et annet innhold og følelsene plutselig forandrer seg. Da du skjønner at du er på vei fra ett sted til et annet, og må finne ut hvem du er og skal være, derfra og videre.
Bestekompisene Thor og Kristján står midt i det. Lille, spedbygde Thor, med sin forelskelse i den langt mer utviklede Beta. Kristján, med sine urovekkende følelser for Thor. Vanskelige å håndtere uansett, og ikke gjort lettere av at de bor i en avsidesliggende bygd der rommet for annerledeshet er lite. Dermed blir «Hjartasteinn» også en film om mennesket som natur, hvordan vi formes av stedene vi bor på, samtidig som vi også er vår egen natur, vår legning, våre talenter, vår personlighet og vårt lynne.
Isolert sett er ikke «Hjartasteinn» spesielt original, ung seksualitet har lenge vært et yndet tema i sjangeren oppvekst- og modningsdrama. Tenk bare på Knut Faldbakkens roman «Insektsommer», som ble filmen «Den sommeren jeg fylte 15» i 1976, Olaug Nilssens «Få meg på, for faen!», som ble film i 2011, eller den svenske klassikeren «Fucking Åmål», for å nevne et par eksempler.
Det som skiller «Hjartasteinn» fra hopen, er dels miljøet den utspiller seg i, dels med hvilken filmatisk og menneskelig følsomhet den nærmer seg temaet. De skjøre følelsene, den prøvende utforskningen. De brå kastene mellom forventning og lykke, raseri og sorg. All usikkerheten. Guðmundur Arnar Guðmundsson (født 1982) baserer historien på sin egen oppvekst på et lite sted, og det er som om han husker seg selv som 15–16-åring som om det var i går. På mange måter er dette en film som også handler om ydmykelser og verdighet – Thor blir til stadighet ydmyket av sine ertende, utagerende storesøstre. Desto vakrere å se hvordan filmskaperne lar ungdommene beholde verdigheten sin så til de grader, også i sine mest intime øyeblikk, og på en måte som er relativt sjeldent i denne type film. Og når uforstandige voksne fratar dem verdigheten, gjør det vondt.
I dette bildet hører en kritikk av islandsk manns- og machokultur, litt i slekt med den vi så i Rúnar Rúnarssons nydelige «Småfugler» fra 2015, også den en oppvekst- og modningshistorie fra en rufsete, islandsk landsbygd. Det handler om fedre som enten er helt fraværende eller til stede på en måte som undertrykker kvinner og barn, være seg via vold eller overivrig innlæring av mannlige «dyder».