Gustav (Elias Søvold-Simonsen) prøver å selge jordbær ved siden av en bilvei, men forbikjørende turister lar seg ikke lokke. Vondt blir verre når Ingar Helge Gimle og Joachim Rafaelsen stopper opp, med olme blikk og slemming-fakter så overdrevne at de ville blitt kastet ut av et gratis teater-workshop i Fana Kulturhus. De representerer Vegvesenet og Turistvesenet, og i denne filmen er dette nok til å forklare ondskapen selv: De vil rive ned gården til Gråtass så de kan bygge motorvei der.
Det som følger er i utgangspunktet en «kamp mot klokken», men der mye tid brukes på de voksne rollefigurenes tanker om et liv uten gården. Gråtass opererer stort sett på sidelinjen. Er filmen god? Det må man nesten spørre de minste om, for Gråtass-filmene lages på et vis som er fritt for noe de litt eldre kan følge med på.
Det er vanskelig å la seg hisse opp av barnefilmer for de aller minste. Noen er veldig gode, noen er veldig dårlige, mens de fleste er et sted midt imellom. Det siste gjelder også denne. Likevel er det aspekter ved denne filmen man bør merke seg: Uansett nivå på utførelsen av det filmfaglige, er barnefilmer viktige å diskutere hva angår de tematiske og politiske «selvfølgelighetene» de bygger på. Når filmene setter opp problemer fordi «det er sånn det er», sier de noe om hvordan de mener samfunnet og folk er skrudd sammen. Det er klokt å reflektere over slikt med ungene i etterkant.
«Gråtass redder gården» – tittelen avslører slutten – forenkler verden til et sted der folk bare vil være i fred, dyrke jord og klippe håret til naboene. «Staten» skaper derimot kvalm og motstand, kun fordi de har makt til å gjøre som de vil gjennom byråkratiske regler. Ja vel. Sangene er søte, skuespillet er greit og det visuelle er dugelig. Likevel blir det umulig ikke å få med seg at dette er en verden i svart-hvitt, langt nærmere fantasiene til en liberalistisk republikaner i USA enn forholdene norske barn bor og vokser opp i.
En må nesten være en del av filmbransjen – eller drive med kenneldrift på 70-tallet – for å ville sette sammen en norsk fortelling om at offentlige inngrep er best når de ikke eksisterer og at staten bør holde seg unna folks virksomhet.
Ha i mente at Gråtass-filmene nyter godt av å ha spilt inn i Irland på grunn av skattefordelene der. Dette hadde det vært enklere å tilgi om filmene hadde vært gode i tillegg til funksjonelle.
Sorry Gustav, men jordbærene dine ble aldri viktige nok til å nyte slappe filmer som fordummer den norske velferdsmodellen.