Komikeren Jordan Peele har tatt en dash tradisjonell skrekkfilm, litt zombieinspirasjon, mye rasisme og en stor neve sosial og politisk satire, puttet det i en gryte og rørt godt rundt. Resultatet smaker slik fusjoner ofte gjør: overraskende. Derfor er dette også en film som er gøyere å se, jo mindre du vet på forhånd.
«Gjett hvem som kommer på middag» er sikkert for gammel til å ligge fremst i pannebrasken hos kinogjengere flest, men det er altså en dobbelt oscarvinnende film fra 1967, med Spencer Tracy, Katharine Hepburn og Sidney Poitier i hovedrollene. Førstnevnte spiller et foreldrepar, sistnevnte deres datters forlovede. Han er afroamerikaner, og skal møte sine vordende svigerforeldre for første gang.
Peeles film kan leses som et vilt sarkastisk 50-årsjubileum for Stanley Kramers film. For det er dette territoriet Peele går inn i.
Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage, og her snakker vi pent, hvitt borgerskap, der pappa Dean er lege, mamma Missy psykiater. De bor – selvsagt – i et smakfullt herskapshus langt uti det mondene hutaheiti. Med svart tjenerskap, viser det seg. Noe som ikke gjør Chris mer komfortabel. Selv om Rose har forsikret at pappa ville stemt Obama om en tredje valgomgang hadde vært mulig.
Hva som etter hvert utspiller seg skal ikke røpes, annet enn at noen, på utspekulert vis, har funnet en alternativ måte å vedlikeholde et godt kamuflert slaveri på. Men før vi kommer så langt, skal vi gjennom en tradisjonsrik selskapelighet der et middelaldrende borgerskaps tilsynelatende dannede konversasjon og småprat kler rasismen deres så naken at man ser nuppene og småhårene på huden. Om det er pinlig? Ja. Om det er vittig? Det også. Nettopp fordi Peele ikke går til angrep på landets mest åpenbare rasister, men så infamt retter skytset mot – ok, la oss bruke ordet – en liberal elite som anser seg opplyst og kultivert, og som antakelig ville gitt sin stemme til Obama og Hillary Clinton.
Ekkelt er det også, og eklere skal det bli, men på en annen måte. Det gjør ikke «Get Out» til en grøsser du hopper i stolen av, eller ikke får sove av – selv om Peele legger inn en fin samling ugne frempek, sjangerklisjeer og overraskende vendinger. Men det gjør filmen original og uforutsigbar, samtidig som den stadig blir morsommere. Chris har en kompis, Rod (komikeren LilRel Howery). Jo nifsere situasjonen blir for Chris, dess hyppigere ringer han kameraten, som jobber i TSA – den amerikanske transportsikkerhetstjenesten. Det bringer filmen inn i kategorien svart humor, i dobbelt forstand.
Samtidig skal ikke alvoret som ligger i bunnen underslås. Slik grøsser etter grøsser har spilt på kvinners redsler, spiller «Get Out» på svartes historie, deres frykt, undertrykkingen, måten de fremstilles i populærkulturen – alt som ennå gjenstår før rasismen kan erklæres død og begravet.