Så var det altså fra Hallingdals trange skoger den skulle komme, filmen en del av oss har ventet på, uten helt å vite hva vi forventet. Men noe utenfor allfarvei var det vi ville ha. En norsk film som ikke prøver å leke Hollywood eller traske langs sjangerfilmens oppgåtte stier. En film som forteller en både rotnorsk og universell historie, og som evner å gjøre det islendingene har gjort i film etter film: ta natur og landskap i bruk som medspiller, rollefigur, definerende bakteppe. Noe dypt originalt.
«Hoggeren» forener alt dette, og ikke bare det: Den seiler samtidig frem som eksempel på hvor fint det kan bli når historiene kommer fra andre steder enn sentrale strøk. Det betyr ikke at Jorunn Myklebust Syversens debut kunne fungert som propagandafilm for Senterpartiet. Tvert imot. Selv om lengselen tilbake til naturen er en viktig drivkraft når Anders, bygdens bortkomne sønn, vender tilbake. For finner han roen? Ja, det var det.
Vi skal til Rukkedalen i Nes kommune, der Anders (og filmskaperen) vokste opp. Han har vært borte lenge. Noe har skjedd i livet hans, vi får gradvis og bitvis vite hva. Han har flyttet inn i barndomshjemmet; et beskjedent småbruk. Kjøpt seg øks. Hogger skog. Vil helst være alene, gi seg hen til mose, gran, lyng og kaldt elvevann. Men han har slektninger her. De vil det annerledes.
Noe av det smått geniale med Syversens film, er dialogene. Hvordan de fanger autentiske samtaler helt presist. Alt som sies så rett fra levra at man krymper seg. Og alt som ikke sies, som blir hengende i luften og derfor sies likevel, slik at de får dobbel vekt. Det er sårt og samtidig hysterisk vittig å være vitne til, dypt gjenkjennelig og gjort på en måte som ikke driter bygdefolket ut, slik vi ofte ser i norske filmer.
Syversen hegner om særhetene, hun viser at det også kan ligge en slags omsorg bak den røffe tonen, være seg for mennesker, natur eller arven etter andres arbeid. Samtidig får hun frem hvor sårbare vi kan være i slike relasjoner. Eller i en slik kultur, om man vil, der forventninger og krav legger bånd og begrensninger på individer som vil leve annerledes.
Syversen henter mye autentisitet ut av sin onkel, tante og fetter – Bjarne, Inger Grethe og Terje Syversen, som nærmest spiller seg selv i rollene som Anders’ nærmeste slektninger. De viser ikke bare skuespillertalent, særlig Bjarne har et ansikt som skapt for lerretet.
Men den store stjernen er Anders Baasmo Christiansen i en egentlig svært replikkfattig rolle. Dette er også en film som tør å være stille, for ikke å si taus. Hele åpningsscenen på nesten ti minutter går uten at Anders ytrer et eneste ord. Christiansen gir ham liv og sjeleuro ved å spille på kroppsspråk og fint tilbakeholdt mimikk. Sjelden har bruken av øks vært så talende.
Med Marte Vold bak kamera blir «Hoggeren» også en film som våger å ta i bruk genuint filmatiske virkemidler i måten historien fortelles på. Lange takninger gjennom bilruten, mot øde asfalt- og skogsveier, bidrar sammen med elven, skogen, åsene, tåken, regnet til en genuin opplevelse av sted så vel som sjelelig stemning, en ytre og indre tomhet. Brå brudd, der et pulserende lys, som fra en varsellampe, fanger inn en uklar skikkelse i skogen, skaper en uggen, urovekkende følelse. En sekvens fra Gol fanger norsk bygdesurrealisme slik den helt konkret kan arte seg.
Syversen viser dessuten tilskuerne en deilig tiltro. Vi som ser, må selv være meddiktere. Det er også forholdsvis sjeldent i norsk film. Og så prøver ikke «Hoggeren» et øyeblikk å være kul. Nettopp derfor er det en av de kuleste norske filmene jeg har sett på lenge.