Hva definerer menneskeverdet? Er det essensen av den du er og hvor du kommer fra? Eller skal du defineres av dine handlinger og dine valg? Dette er tunge spørsmål som har fått filosofer til å reflektere i hundrevis av år. Men «Ghost In The Shell» – en nyinnspilling av en japansk animasjonsfilm fra 1995 (basert på en tegneserie) – tar med noen ingredienser som Søren Kierkegaard og Jean-Paul Sartre dessverre glemte: morder-ninja-roboter og spektakulære bilkrasj.
Scarlett Johansson spiller rollefiguren Major, en kyborg der menneskelig bevissthet er implantert i en avansert robot. Hun eies og kontrolleres av selskapet Hanka, og blir brukt som spesialsoldat mot alvorlig kriminalitet.
Rundt Major finner vi et stort rollegalleri spilt av fjes jeg gjerne skulle sett på kino oftere: Takeshi Kitano spiller avdelingsdirektøren med ansvar for Major, mens Juliette Binoche er forskeren som avlet henne frem. Danske Pilou Asbæk spiller den macho kollegaen Batou, et par mil unna hans kjente rollefigur Kasper Juul fra «Borgen».
Fere aspekter av filmen er lette å like. Men problemet med mange av dagens storfilmer er at det som funker kan spores tilbake til det originale materialet de er basert på. Det gjelder i aller høyeste grad for «Ghost In The Shell», som når et visuelt nivå regissør Rupert Sanders ikke har vært i nærheten av tidligere.
Hans forrige film, «Snow White and the Huntsman», var ikke dårlig, men det er også det eneste positive jeg har å melde om den filmen. Her har Sanders valgt en historie som i det minste har noe på hjertet, og brukt den som mal for det visuelle filmuniverset – så følger han originalfilmens plott med stor lojalitet.
Men «Ghost In The Shell» fungerer aldri helt, bortsett fra at den er en sci-fi-actionfilm som ser kul ut og har imponerende spesialeffekter. Plottet er tungt, med mye informasjon du må fordøye. Intriger og interne maktkamper er typiske utgangspunkt for filmer om fremtiden, men originalversjonen har fordelen av å være fullt ut japansk: Man sitter igjen med følelsen av å sniklytte til et internt anliggende.
Men i denne nye versjonen er de særjapanske egenskapene kun ingredienser i en internasjonal, vag smørje. I sin søken etter å nå ut til alle – altså både blodfans og de som ikke har hørt om universet tidligere – har filmskaperne endt opp med ikke å havne i dialog med noen.
«Ghost In The Shell» prøver å få i både pose og sekk når den tar opp store filosofiske spørsmål uten å vise oss antydninger til svar som henger sammen: Den vil altså at vi skal reflektere rundt identitet, det å se forbi utseende og inn i sjelen, men den vil også at vi skal la være å tenke på at de japanske rollefigurene er blitt erstattet med europeiske og amerikanske skuespillere for å gjøre det bedre på kino.
Den ønsker å fremstå som åndelig rik, men klarer kun å vise dette frem ved å få skuespillerne til å si det høyt i stedet for å dramatisere det i plottet. Filmens mangler er ironiske i lys av dens tema: Mye fint å se på, men ingen sjel.