Filmens Daniel Mantovani har noen fellestrekk med virkelighetens Gabriel García Márquez. Begge har fått Nobelprisen i litteratur. Colombianske Marques bodde store deler av sitt voksne liv i Mexico. Argentinske Mantovani bor i Barcelona. Der colombianeren skrev om den fiktive byen Macondo, har argentineren bygget hele sitt skjønnlitterære forfatterskap på å skrive om hjembyen Salas og innbyggerne der.
Der slutter likhetene. Men siden filmen handler om en forfatter, og en del om diktning, kan litteraturinteresserte merke seg at dette godt kan leses som argentinernes hevn for at deres egen Jorge Luis Borges aldri fikk Nobelprisen.
«Æresborgeren» åpner med den høytidelige tildelingsseremonien i Stockholm, og Mantovani kvitterer for prisen med en bitende, krenkende og sarkastisk takketale. Den sier selvsagt mye om Mantovani selv, men enhver står fritt til å tolke den i et litt videre perspektiv.
Selv forlot Mantovani både Salas og Argentina for 40 år siden, og har aldri vendt tilbake. Før nå. I haugen av invitasjoner til ærefylte oppdrag og utmerkelser dumper det inn et brev fra borgermesteren i Salas. Hjembyen vil hedre ham. Kanskje for å få ny inspirasjon, muligens av nostalgiske grunner takker han ja til å reise tilbake og bli utnevnt som æresborger.
De færreste av oss har forlatt en småby for å reise ut i verden og bli verdensberømte. Men vi er mange som har flyttet bort, for så å komme tilbake og kjenne på en merkelig blanding av kjærlighet, tid som har gått, fremmedfølelse og gamle relasjoner som har endret seg. I så måte er det mye gjenkjennelig i Mantovanis tilbakekomst. Men her får den selvsagt en ekstra dimensjon gjennom forfatterens status. Borgermesteren soler seg i glansen av den. Innbyggerne tar usjenert frem mobilkameraene og filmer og fotograferer ham når han går på gaten.
Mange vil ha en bit av ham. Folk dukker opp og hevder at de, eller familiemedlemmer, er med i bøkene hans, derfor føler de et ekstra eierskap til ham. Forfatteren insisterer på at han skriver fiksjon, men taler for døve ører. På mange måter er det en kulturkollisjon som utspiller seg foran øynene våre, der den smått selvhøytidelige celebritetens møte med folkedypet fører til det ene pinlige eller latterlige øyeblikket etter det andre. Resultatet er hva Mantovani i en tale om sitt forfatterskap kaller «den menneskelige komedie».
Ikke alle i byen er like begeistret. Ikke alle syns han har beskrevet bysbarna like pent. Det er ikke bare å komme her og komme her og tro at han er noe. Innbyggerne i Sandemoses Jante har sine søsken også i Salas.
Hovedrolleinnehaver Oscar Martínez huskes fra den svarte komedien «Wild Tales», en annen argentinsk godbit som gikk på kino for to år siden. Nærmest perfekt som fetert forfatter, tegner veteranen et tvetydig, elegant og smått selvmotsigende bilde av Mantovani.
Portrettet av Salas og innbyggerne er krassere, mer burlesk, fortalt med en miks av kjærlighet og infamitet som resulterer i absurditeter og vittigheter, ispedd en voksende, uggen følelse av at noe kommer til å gå galt. For filmskaperne har åpenbart også en høne å plukke med macho mannskultur.
I samspill skaper dette et dynamisk dobbeltportrett, der jeg som tilskuer veksler mellom å like Mantovani det ene øyeblikket, for så å tenke at han er en dust, og tilsvarende med enkelte av innbyggerne i Salas. Det er en mangel på entydighet forfatteren også setter ord på, når han i en annen tale påpeker at det ikke finnes noen sannhet, bare fortolkninger.