Fåglarna vet hvor mange filmer om aliens Hollywood har kvernet ut i kjølvannet av Ridley Scotts klassiske original fra 1979, men det er mange. Her er en til, og isolert sett er den ikke akkurat dårlig. Svenske Daniel Espinosa har med «Snabba Cash» og «Safe House» vist at han evner å skape intensitet og spenning, og holder nivået også nå. Problemet er manus, som mangler ethvert tilløp til originalitet.
Vi er på en internasjonal romstasjon, der et mannskap på seks har hentet jordprøver fra Mars. De finner en organisme, men er det liv i den? Det er det. Til å begynne med virker skapningen så tilforlatelig at den får navnet Calwin. Men obs obs. Skinnet bedrar. Og kampen mot monsteret blir blodig.
Har man sett en del av sorten, oppleves «Life» som et nesten sammenhengende déjà vu. Store deler av dialogen er også irriterende full av selvfølgeligheter og forklaringer, noen av dem tekniske og derfor nødvendige, altfor mange av typen der ting sies i stedet for å vises, eller vises, men sies likevel. Subtilitet er ikke Espinosas fremste talent.
At filmen likevel ikke dratter helt, skyldes dels skuespillere som Ryan Reynolds, Jake Gyllenhaal og Rebecca Ferguson, dels at dette rent teknisk er en solid produksjon. Mye må også tilskrives Jon Ekstrands iørefallende og spenningsdrivende musikk.
Espinosa evner også å skildre noen dødskamper som har en slags meditativ verdighet i seg, i tillegg til å være ubehagelige og ekle. Det trengs i film som ellers er blottet både for store, visuelle wow-øyeblikk og de filosofiske aspektene og dobbeltbunnene som kjennetegner virkelig god sci-fi – være seg de beste av «Alien»-filmene, eller relative nykommere som Duncan Jones’ «Moon», Alfonso Cuarón «Gravity» eller Christopher Nolans «Interstellar».
Sammenlignet med dem, oppleves «Life» som en heller pregløs og lettglemt popcornfilm. Men er man aldeles blank på sjangeren, er dette et helt ok sted å starte.