Først, en anbefaling: «Las Palmas», Johannes Nyholms prisvinnende kortfilm der en baby aka Syden-turist raserer en restaurant. Knapt noen som frekventerer Facebook kan ha unngått å se den. Og gikk den deg hus forbi, er den lett å søke opp.
Så en realitetsorientering: «Kjempen» er noe ganske annet. Når jeg nevner kortfilmen, er det litt for å gi deg en god latter, mest for å peke på den svenske regissørens kreativitet.
Langfilmdebuten hans er blitt sammenlignet med «Forrest Gump». Det er på sett og vis forståelig, men likevel helt feil. For der sistnevnte utspiller seg i et liksomunivers med Tom Hanks utkledd som autist, foregår mesteparten av «Kjempen» i et høyst realistisk Sverige. På en institusjon for psykisk utviklingshemmede. I et nitrist høyblokklandskap. I en boule-klubb for herr og fru Medelsvensson. Og selv om hovedrolleinnehaver Christian Andrén for så vidt også er utkledd – han måtte sminkes 3,5 timer daglig for å få Rikards særpregede utseende – har Andrén selv erfaring fra et liv med nedsatt funksjonsevne. Han spiller for øvrig fantastisk.
Filmens Rikard er født med et syndrom som gjør hodet deformert, Han ser dårlig, har talevansker, er kortvokst og lider av autisme. Han har en lidenskap i livet – kulespillet boule – og to drømmer: å vinne Nordisk mesterskap i boule, og å gjenforenes med moren, som etter fødselen fikk depresjon og deretter utviklet en psykose.
Om dette høres trist og leit ut, kan jeg forsikre deg – det er det. Innimellom. Her er scener så mørke og ubehagelige at jeg får lyst til å brøle mot lerretet. Men her er også scener så gjennomlyst av varme, omsorg, kjærlighet og solidaritet at jeg blir mør i hjertet.
Beskrevet slik kan «Kjempen» fremstå som ganske traust og velment sosialrealisme. Hvilket den overhodet ikke er. Johannes Nyholm greier på bemerkelsesverdig vis å forene svensk hyperrealisme med kunstfilmens surrealisme, og han gjør det gjennom et for så vidt enkelt, men effektivt grep. Han utstyrer Rikards fantasi med en kjempe som fungerer dels som skytsengel, dels som alter ego. Det er poetisk og eventyrlig, og gir dessuten filmen – og Rikard – et slags tredje øye hvorfra alt ser annerledes ut.
I tillegg kommer Nyholms sans for absurditeter. Konkret kommer den til uttrykk blant annet i skildringen av boule-miljøet og det nordiske mesterskapet, som utspiller seg side om side med en strandvolleyball-turnering. På et overordnet plan speiles den i en gjennomgående holdning, der regissøren synes å spørre hvem som egentlig er de «normale» og «velfungerende» her.
Dette blikket for det menneskelige, i alt sitt mangfold, preger hele filmen. Se bare på skildringen av Rikards mor (Anna Bjelkerud). Isolert i sin nedgrisede leilighet, med en kakadu som eneste selskap, kunne hun blitt selve klisjébildet på den sosialt og psykisk utslåtte. I stedet portretteres også hun med ømhet. Og når hennes og Rikards blikk og fingertupper møtes gjennom en smal brevsprekk, oppstår et menneskelig og filmatisk øyeblikk av de sjeldne.