Tre ting skal «Oskars Amerika» ha ros for. Etter en serie med barnefilmer basert på romaner, har vi her å gjøre med et nyskrevet originalmanus.
Filmen slår en solid kile i myten om den perfekte mor, eller snarere – perfekte, alltid smilende og tilstedeværende voksne. Den handler om å ha en mor som drikker. Om voksne som lyver, er kjipe og ikke til å stole på.
Dessuten foregår den på Andøya, noe som både gir naturskjønne omgivelser og et annet miljø – og dialekt – enn i norske barnefilmer flest.
Desto større er skuffelsen når filmen ikke leverer. Også fordi anslaget er så lovende – en nydelig, drømmescene der ti år gamle Oskar og moren Isabel rir på hver sin hest i et prærielignende landskap.
La gå at Oskars våkne virkelighet er av et langt tristere slag. Men overgangen fra gyllen drøm til treg, grå realisme kjennes tung, både for vi som ser på, og for filmen. Det er selvsagt delvis intendert, og kunne fungert om regissør og skuespillere hadde fylt på med energi og dynamikk. Det gjør de ikke. Dermed oppleves store deler av filmen som flat, uinspirert og utdatert.
Fortellingen foregår før internett og mobil, på et tidspunkt da barn fortsatt lekte cowboy og indianer og knapt hadde sett filmer som realitetsorienterte dem om det moderne Amerika. Tidsepoken er ikke spesifisert, men med fare for å ta feil vil jeg tippe et sted mot slutten av 1980-tallet. Regissør og manusforfatter Torfinn Iversen legger ikke inn andre tidsmarkører enn fasttelefon og noen bilder på veggen av et par uidentifiserbare popidoler og en ung Sylvester Stallone – markører som for dagens 10-åringer trolig utsier lite og ingen ting.
Tanken er kanskje å skape et tidløst, univers, et smått eventyraktig «gamle dager», men det forkludres dels av den grå realismen, dels av at rollefigurene går i klær som kunne vært nåtidige. Resultatet er forvirrende, og står i veien for en rask etablering av tid, sted og stemning.
Isabel (Marie Blokhus) har altså et alkoholproblem, og må på avvenning. I stedet for å fortelle Oskar (Odin Eikre) sannheten, sier hun at hun skal til Amerika for å søke jobb. Oskar sendes motvillig til morfaren, en gallsur gubbe spilt av Bjørn Sundquist.
Her blir Oskar kjent med Levi, en psykisk utviklingshemmet mann som bor alene med ponnien Hesten. Ved å utstyre Hesten med et par hjemmesveisede briller prøver Torfinn Iversen trolig å gi fortellingen et snev av søt komikk eller absurdisme, uten at det helt fungerer. Til det er også det utstøtte mobbeofferet Levi, godt spilt av Jørgen Langhelle, for rotfestet i tragedien.
Plottet spinner rundt den sanne historien om George Harbo og Frank Samuelson, to norske fiskere som i 1896 krysset Atlanteren i robåt, som de første i verden. George var Levis oldefar, båten deres, Fox, ligger i garasjen hans, og siden Oskar tror at moren er i New York, kommer han opp med ideen om at Levi og han skal ro til Amerika.
Men først skal vi innom noen tildragelser som trass forsøksvis dramatikk ikke finner fotfeste som spesielt spennende eller gøy. Dramaturgien halter, plotthullene er store og skuespillet svakt.
Andøyas mektige natur til tross, ligger det noe utvasket og dvaskt over filmen, og bidrar til det gammelmodige preget. Det er som om 1987 står og banker på døren med en film under armen, funnet gjenglemt i en skuff.
Først når avslutningsscenen rekker ut hånden til åpningsscenen ser vi konturene av hva filmen kunne vært om den hadde løsrevet seg fra sosialrealismen og våget å leke mer. Da er det dessverre for sent.