Møt dr. Davin. Jenny Davin. Utstyrt med stetoskop i stedet for pipe og pistol. Ikledd en tykk, rutete ullkåpe i stedet for trenchcoat. Ut over det bærer hun alle privatdetektivens kjennetegn. Bortsett fra at hun først og fremst er lege.
Arbeidsstedet er et lite legekontor i en fattig og nedslitt bydel i Liege. En mørk kveld, langt over kontortid, ringer det på døren. Jenny og medisinstudenten Julien er i ferd med å stenge for dagen. Dessuten er de midt oppi en disputt. Han vil åpne, hun sier nei. Det blir som hun sier.
Dagen etter dukker politiet opp. En ung kvinne av afrikansk opprinnelse er funnet død like ved. Hun har ingen papirer på seg. De aner ikke hvem hun er. Det blir snart klart at det var hun som ringte på kvelden før. Hun kunne vært i live om Jenny hadde sagt ja til å åpne.
Full av skyldfølelse, med noe som ligner besettelse, begynner hun sitt detektivarbeid for å finne ut hvem kvinnen var og hva hun het. Sammen med pasientarbeidet hun samtidig bedriver, utgjør dette en guidet tur gjennom en flik av den europeiske arbeiderklassens virkelighet, lavmælt og nedstrippet, båret oppe av hva de ulike menneskene utstråler eller signaliserer gjennom ansikt, kropp, alder, bosted, oppholdssted og språk. Så er da også filmen på sitt beste når den på sin enkle, men intenst tilstedeværende måte viser Jenny sammen med pasientene.
Som alltid med brødrene Dardenne er formen ultrarealistisk, med en dyp humanisme i bunnen. Denne gangen samlet i Jennys stoiske skikkelse der hun diskré, men rolig og vennlig, utøver sin legegjerning og gjerne tilbyr pasientene noen nødvendige tilleggstjenester. Som å kontakte sosialkontoret for å hindre at gassen blir stengt.
Hovedrolleinnehaver Adèle Haenel huskes fra Céline Sciammas nydelige «Vannliljer» (2007), der hun som 18-åring spilte et vakkert, litt utkrøpent tenåringsidol. Denne gangen bærer hun hele filmen helt alene, hun nærmest «er» filmen, og er i den, fokusert og balansert.
Om aldri så stillfarende og solidarisk, har ikke «Kvinne, ukjent» samme kraft som Dardenne-brødrenes foregående filmer. De teller en hel perlerad, fra «To dager, en natt» fra 2014 og «Gutten med sykkelen» (2011) via «Lornas stillhet» (2008), «Barnet» (2005) og «Sønnen» (2002) til «Rosetta» fra 1999.
At de denne gangen ikke treffer like hardt skal ikke holdes mot filmen; Dardenne-brødrenes filmer er sjelden høyrøstede. Men det politiske og moralske imperativet er tonet ned til fordel for et kjærlighetsfullt portrett av «det moralske mennesket» og de med- og mellommenneskelige forpliktelsene vi har overfor hverandre. I dette ligger også et moralsk motiv. Jenny både kan og bør tolkes som et symbol på, eller representant for, det som burde vært vår felles dårlige samvittighet – og handlekraft – i et Europa preget av økende klasseskiller og politisk og økonomisk avmakt.