Det er med dette eventyret som det er med udyret det handler om: Et sted inni der bor noe vakkert som vil ut. Det trengs bare den rette til å forløse det.
I så måte var Bill Condon kanskje ikke riktig regissør da klassikeren fra 1991 skulle gjenoppstå som spillefilm. I det overdådige universet han tryller frem har den vare hengivenheten heller skrinne kår.
Til gjengjeld får vi mye annet å glede oss over. Det ene er magien som oppstår når vi entrer udyrets fortrollede slott, med det levende interiøret. Lysestaken Lumière. Bordklokken Klokkworth. Tekannen Mr. Potts, som på enkelt, men eventyrlig vis har fått trekk fra sin stemmegiver Emma Thompson. Garderobemadammen. Maestro Cadenza. Brakt til liv med slikt kreativ overskudd at min indre tiåring spretter frem, yr av begeistring og med stjerner i blikket.
Det andre er musikken, der sangene fra originalen gjenoppstår i en så klassisk prakt at man føler seg hensatt til musikalens glansdager på 1950-tallet; i en liten snutt også til 60-tallsfarsotten «Sound of Music», rent visuelt. Akkurat her viser Condon seg å være helt riktig mann til jobben. Vi snakker tross alt om regissøren som for noen år siden ga oss «Dreamgirls», en lettvektig musikal fylt til randen av glitter og deilig stas.
Opprinnelig fransk, utgitt i 1740, byr eventyret i Disney-versjon by på en smart, selvstendig og litteraturinteressert ung kvinne, Belle, bosatt med sin far i en småby der hun ses på som litt av en snåling. Men pen er hun, og ustoppelig utsatt for amorøse fremstøt fra innbilske Gaston.
Så blir først faren (Kevin Kline), deretter Belle tatt til fange av udyret – egentlig en prins som lever med en forbannelse over seg. Bare kjærligheten kan befri ham.
At det er en kvinne som frigjør en mann gjør «Skjønnheten og udyret» litt annerledes enn de fleste eventyr der prinser er involvert. Med Emma Watson i hovedrollen går Belle inn i rekken av yndige, men handlekraftige jenter og unge kvinner som for tiden gjør seg gjeldende på lerretet. Watson gjør en riktig god figur, selv om hun til tider strever med å skaffe seg plass og rom blant all kitschen og technicoloren Condon dynger på med.
Historien følger 1991-versjonen ganske trofast, gi og ta en vri og to. Blant annet har filmskaperne gjort Gastons tjener, LeFou, til en flamboyant homse. Som første homo i Disney-sammenheng burde han feires, men som figur fremstår han mer som en komisk gimmick enn som en radikal fornyer.
Selv har jeg aldri vært noen svoren Disney-fan. Men den originale tegnefilmen har flere ubestridte kvaliteter. Særlig den lekne hengivenheten som oppstår mellom Belle og udyret gjør den uimotståelig og bedårende. Også fordi udyret der får litt flere komiske og dermed menneskelige sider enn nå, fysisk låst som Dan Stevens er i sitt dataanimerte kostyme, med bare blikket å spille på og med. Men de gangene filmen roer ned, pipler det frem en gryende ømhet mellom de to. Den kunne fått større plass. Betegnende nok er det mer kjemi mellom Lumière og Klokkworth, Mrs. Potts og sønnen, og Garderobemadammen og Maestro Cadenza.
Så selv om nyinnspillingen på sitt beste er magisk, romantisk og særdeles underholdende i all sin pompøsitet, er den er også så oppblåst at den aldri blir like genuint fortryllende som originalen.