– Uansett hvordan du tror livet skal bli, så blir det ikke sånn.
Replikken kommer fra Abbie, en 23 år gammel aspirerende kunstner. Den retter seg mot 15 år gamle Jamie, men utgjør i bunn og grunn selve ryggraden i «Moderne kvinner». Og nei, filmen hevder ikke at livet blir bedre enn du trodde eller drømte om, bare at det blir annerledes enn du forestilte deg. Noe de fleste godt voksne har erfart.
Det er noe av det fine med Mike Mills’ film, Oscar-nominert for beste, nyskrevne manus. Den henvender seg til et godt voksent publikum, men ikke primært. Den handler vel så mye om Jamie og hans 17 år gamle venninne Julie, og om Abbie og William, som leier hver sine værelser i det store huset i Santa Barbara, der Jamie bor sammen med sin mor, Dorothy.
Men det er denne 55 år gamle kvinnen filmen graviterer rundt. Nydelig spilt av Annette Bening inngår Dorothy i en liten, men viktig og vektig katalog filmer der modne kvinner står i sentrum. Kledd i bluser og bukser og konstant dampende på en mentolsigarett; hun begynte å røyke da det så stilig ut, før det ble farlig. Men hun vokste også opp i en tid da det ikke var gitt at kvinners drømmer og aspirasjoner skulle gå i oppfyllelse.
Filmen foregår, ikke tilfeldig, i 1979, på tampen av et tiår preget av Vietnam-krig, hippiebevegelse, studentopprør og kvinnekamp. Før hiv og aids, før 80-tallet kom med jappetid og finanskrise, før internett og mobiltelefoner.
I mangt og meget er «Moderne kvinner» en film full av sårbarhet og forvirring. Abbie (Greta Gerwig) henger mentalt og fysisk litt i løse luften etter en kreftoperasjon. Heller ikke Julie (Elle Fanning) har det aldeles greit, men det skyldes mer den unge kvinnens strev med å finne sin plass i livet. Hun liker å sove over hos Jamie, som er forelsket i henne, men vil ikke ligge med ham fordi hun frykter det vil ødelegge vennskapet. Noe som forvirrer og sårer ham.
Om aldri så tøff og selvstendig finnes det sider også i Dorothys liv hun ikke takler på strak arm, og punkens inntog er den minst problematiske. Fra å leve tett sammenvevd med sønnen, har puberteten endret kontakten mellom dem. Hun er begynt å tvile på om hun greier å oppdra ham alene. I mangel på mannlige medspillere, ber hun Abbie og Julie bistå. Det gir ikke nødvendigvis de resultatene Dorothy hadde sett for seg. Men det bidrar til å gjøre «Moderne kvinner» til en perspektivrik fortelling om ulike generasjoner og hvordan vi påvirkes og formes av hverandre. Tonen er lett, men samtidig skarp, blikket for de ulike personene følsomt og kjærlig – og samtidig åpent.
Det kan skyldes at historien har selvbiografiske elementer som gjør den mer til en minnebok enn til en tematisk fortelling. I sin forrige film, «Beginners», skildrer Mills hvordan hans aldrende, kreftsyke far kom ut av skapet som homofil. Rollen som faren ga Christopher Plummer en Oscar for beste birolle i 2012.
Denne gangen handler det altså om moren og de andre kvinnene som påvirket ham. Alene det at tre kvinner skildres som forbilder for en tenåringsgutt, gjør «Moderne kvinner» til en feministisk film. I tillegg kommer hvor nyanserte disse kvinneportrettene er. Mills tyr ikke et øyeblikk til klisjeer og gjennomskuelige typetegninger for å beskrive sine karakterer. Han skildrer mennesker som både sliter og er sterke – og som bryr seg genuint om hverandre. Han skildrer liv som tar ulike veier og vendinger, og han gjør det på en måte som minner meg som tilskuer om hvor jeg selv en gang var, og hvor jeg havnet.
Her er dessuten replikker jeg får lyst til å klippe ut og lime inn i min egen minnebok. Pluss et deilig lydspor, som spenner fra smooth jazz til rå, skranglete punk og tidlig Talking Heads.