Norge er ikke så homogent som samfunnsdebatten kan gi inntrykk av. Solveig Melkeraaens nye dokumentar er en påminnelse om akkurat det.
Målt i mil er avstanden mellom Oslo og Øksnes i Vesterålen rundt regnet 140. Men mye skiller barndommen på Myre og på Torshov. På Myre får unger ned i 5-årsalderen en diger kniv i neven, en pik og en kum med torskehoder å skjære ut tungen på. Slik kan de tjene tusenvis av kroner i sesongen. Kommunestyret har attpåtil vedtatt at skolebarn som skjærer tunger får 12 timer skolefri i sesongen.
Men spisepinner har de aldri prøvd, og sushi har de aldri smakt, selv om de bor midt i råvarefatet. Den erfaringen er det oslojenten Ylva Melkeraaen Lundell (9) som tar med seg da hun i vinterferien besøker besteforeldrene.
Regissøren vokste selv opp her, og skar tunger da hun var liten. Nå skal niesen lære kunsten. Som læremester har hun den ett år eldre kompisen Tobias Evensen, en kløpper med kniven.
De to er en riktig fin match. Melkeraaen gir dem ordet, bokstavelig talt, og filmer dem i ulike situasjoner som får frem tankene deres, og likheter og ulikheter i erfaring. Særlig deres felles erfaring og refleksjon rundt foreldrenes skilsmisser gjør inntrykk og beveger.
Filmen gir også et nydelig bilde av samspillet mellom voksne og barn på fiskebruket, ansvaret ungene får, mestringsfølelsen de vokser på og måten de både inkluderes i arbeidslivet og inngår i en tradisjon som strekker seg over generasjoner. Det gir perspektiver på hva vi har fratatt ungene i et moderne samfunn der store deler av voksenlivet og barnelivet er strengt adskilt, og barn lett overbeskyttes.
Slik sett går det en linje mellom Melkeraaens film og Margreth Olins «Barndom», som hadde premiere forrige helg. Filmene skildrer barn på ulike alderstrinn, og har helt forskjellig utgangspunkt. Olins er en debattfilm rettet mot politikere og premissleverandører. Melkeraaens er først og fremst en sjarmerende og leken barnefilm om et miljø mange byunger vil finne eksotisk, kanskje også misunnelsesverdig, gitt summene Myre-barna kan tjene og arbeidserfaringen de får.
Men sett med voksne øyne reiser begge filmene spørsmål rundt hva vi har tapt gjennom modernitetens gjennomregulerte barndom.