Vis meg dine fiender, og jeg skal si deg hvem du er. Regissør Bertrand Bonello har laget en provoserende, men spennende film om terror i Europa.
Mer spesifikt foregår «Nocturama» i Paris, hvor vi følger et utvalg fransk ungdom som tydeligvis samarbeider og planlegger noe lugubert, men uten at vi får vite hva som driver dem og uten at vi gis tradisjonell klarhet i hva det er de jobber mot.
Med et observerende, kjølig filmspråk – et som minner om det i Francis Ford Coppolas mesterverk «Avlyttingen» («The Conversation») – klarer «Nocturama» å antyde at storsamfunnet må lære å ta til seg at det er viktig å forstå nøyaktig hva det er terrorismen ønsker å angripe og ikke å nøye seg med å demonisere gruppene man tror terrorister kommer fra.
Samtidig klarer filmen å sende ens tanker til et Europa som har flere tiår med terror bak seg, fra ekstreme politiske grupper som tyske «Rote Armee Fraktion», italienske «Brigate Rosse», og franske «Action direkte».
I utgangspunktet har «Nocturama» vanlig kinodistribusjon i Norge, men Bergen Kino har takket nei til å vise den. Undertegnede skal ikke spekulere i hvorfor (når det tross alt er veldig mange filmer som har premiere om dagen, og det umulig kan være plass til alle). Men det er synd at en så tankevekkende film om et brennhett tema kun vises i Bergen fordi Cinemateket USF stilte opp på kort varsel.
Risikovillighet i film er sjeldnere enn det bør være, og Bonello bruker virkemidler som fremhever ubehagelige spørsmål, og fjerner unyttige svar: En angstfremkallende, realistisk film om komplekse spørsmål rundt vår egen sikkerhet og strukturene i samfunnet vi lever i, men som også krever at man koker opp konklusjoner selv, ber om å bli avvist.
Men mangel på fordømmelse er ikke det samme som at filmen støtter terrorisme. Tvert om antydes det at radikale tanker, som ikke kan implementeres i storsamfunnet innenfra, er dømt til å bli slukt av den overveldende, byråkratiske kapitalismen som Frankrike – og Vesten – tyr til.
Og midtveis i «Nocturama» skjer det en uventet dramatisk vending: Uten å avsløre for mye kan det sies at vi som seere forstår rollefigurenes mangel på moralske koder lenge før de gjør det selv. Terrorisme kan kun ende i total tragedie, og derfor aner det meg at romanen «Den fremmede» av Albert Camus kan være en viktigere referanse for filmen enn virkelighetens terror. Man kan således beskrive årets beste film så langt på denne måten: «Fight Club», men uten ironisk distanse.