Med «En handelsreisende» fikk Asghar Farhadi sin andre Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Fullt forståelig.
Håndverksmessig er iraneren i en klasse for seg. Tematisk går det en klar linje fra hans forrige filmer – «Nadar og Simin – et brudd» og «Fortiden». Også denne gangen handler det om menneskelige relasjoner. Hvor komplekse, kompliserte og ofte forvirrende de er. Hvilke moralske dramaer de kan føre oss ut i. Her supplert med et kjønnsaspekt som også var til stede i de nevnte filmene, men som nå får en ubehagelig tilleggsdimensjon.
Åpningsscenen er et fysisk forvarsel om et kommende psykologisk og relasjonelt sammenbrudd. Sammen med resten av beboerne må ekteparet Rana og Emad rømme leiligheten fordi boligblokken står i fare for å kollapse. Vegger og vinduer slår sprekker, gass lekker ut. Huset blir stående, men er ubeboelig.
Som skuespillere er ekteparet i ferd med å sette opp Arthur Millers berømte «En handelsreisendes død», med seg selv i hovedrollene som Willy og Linda Loman. Gjennom kollegaen Babak tilbys de å bo i en leilighet den forrige leietakeren ble kastet ut fra etter naboklager. Hun prostituerte seg. Problemet er at hun har satt igjen en masse saker som hun nekter å hente før hun har funnet et nytt sted å bo. Tingene irriterer og tar plass, men kvinnens usynlige nærvær får snart et mer alvorlig utfall. Rana blir overfalt. Fysisk skadet og psykisk traumatisert blir hun utrygg, kommuniserer dårlig med Emad, trekker seg unna ham, blir uforutsigbar.
Frustrert, irritert og etter hvert sint begynner han å jakte på overfallsmannen. Herfra får «En handelsreisende» form av en lavtbrennende spenningsfilm der uvissheten knytter seg både til hvem gjerningsmannen er og hva Emad kommer til å gjøre om han finner ham. For endrer ikke også den sympatiske Emad karakter underveis?
Et ubehagelig spørsmål sniker seg inn: Er det raseri over konens skjebne som driver ham, eller handler det mer om hans egen sårede stolthet og maskuline ære? Er det overfallets konsekvenser for ham selv han er ute etter å hevne?
Her nærmer Millers teaterstykke og filmens drama seg hverandre. I sitt selvbedrageri ender både Willy og Emad opp med å svikte sine nærmeste.
De som så «Nader og Simin – et brudd» og «Fortiden», husker Farhadis karakteristiske, mesterlige bruk av rom, vinduer, dører og interiør. Også denne gangen foregår nesten hver eneste scene innendørs, til nød i en bil, med teaterscenen og takterrassen utenfor den nye leiligheten som de åpneste rommene. Men også de klart avgrenset av kulisser, vegger og murer. Det skaper en intim, tett ramme rundt rollefigurene, samtidig som mer eller mindre subtile markører forteller noe mer. Som barnetegningene på veggen i ekteparets nye leilighet; en indikator for at kvinnen som bodde der før dem var enslig mor og dermed tvunget inn i prostitusjon for å forsørge barnet.
De klassemessige dimensjonene som skapte slik dynamikk i «Nader og Simin – et brudd» er til stede også her, men mer dulgt og antydende. Filmen mangler noe av energien som gjorde «Fortiden» så medrivende. Til gjengjeld er tonen mørkere, mer foruroligende.
Som sine forgjengere er også dette en levende og intens film, sett gjennom linsen til et nøkternt observerende kamera og fortalt på en måte som sakte og målrettet bygger opp til en slutt der Farhadi problematiserer hevnens psykologi. Det gjør han på en måte man sjelden ser innenfor en kunstart der hevn ikke bare er et gjentatt tema, men et bejublet et, dynket i ideer om rettferdighet og katarsis.