Eldre mennesker. Hvilke liv de har levd! Hvilke historier de rommer! Forunderlig derfor, at så få filmer løfter frem aldrende kvinner, erfaringene deres, livet de lever her og nå og alt som bor i dem av minner, lengsler, livsanskuelse og vitalitet.
At «Aquarius» gjør akkurat dette er alene nok til å ta varmt imot Sonia Bragas formidable portrett av 65 år gamle Clara, pensjonert musikkritiker med en platesamling den mest ihuga vinylentusiast må misunne henne.
I tillegg kommer at «Aquarius» også er en deilig film. Smektende, både filmatisk og musikalsk. Varm, og like verdig i beskrivelsen av Claras kamp som Clara selv er det der hun rakrygget nekter å la seg pille på nesen. Og, ikke minst, full av underliggende trass og sinne og åpenbar forakt for klasseforskjeller og korrupte rikinger som ikke skyr noen midler for å berike seg enda mer.
Eiendomsutviklere har kjøpt opp det gamle boligkomplekset «Aquarius», og tømt det for beboere, så nær som Clara. De vil bygge luksusboliger. Hun nekter å flytte fra leiligheten som har vært familiens i en årrekke. Her vil hun bo, resten av livet, med utsyn til badestranden der hun tar sin daglige dukkert under oppsyn av badevakten Roberval.
Eiendomsselskapet bruker skitne triks for å få henne ut. Clara har også sine metoder å møte dem med. Men dit kommer ikke filmen før etter at Clara er grundig presentert, i fortid og så i nåtid, i situasjoner som belyser henne fra omtrent alle de vinklene en moden kvinne kan belyses fra.
Gjennom dette belyses også hennes tilknytning. Til mennesker, levende og døde, til egen kropp, til leiligheten hun lever i, stedet hun bor på, alt hun omgir seg med og som definerer hennes identitet. Det gjør filmen til et prisme ikke bare for Claras liv, men også vårt eget – både på et personlig plan og som påminnelse om at vi alle lever på et historisk sted der sporene kanskje er borte, men hvor markører, være seg minnesmerker, bevarte bygningsdetaljer eller familieklenodier vitner om en fortid og bærer med seg minner. I «Aquarius» spiller særlig musikken rollen som minnebærer og identitetsformidler.
Samtidig må filmen sees på bakgrunn av det spesifikt brasilianske samfunnet, med sine markante klasseforskjeller, utbredt korrupsjon og utstrakt nepotisme, der slekt og venner begunstiges med stillinger og verv. Filmen er laget før president Dilma Rousseff ble stilt for riksrett og måtte fratre grunnet korrupsjonsanklager, men går rett inn i nettopp denne problematikken.