Hvilke prøvelser kan man utsettes for, og fremdeles bevare sin tro? Kan det å forlate troen være den mest nestekjærlige, dypest sett religiøse handlingen du kan gjøre?
«Silence» reiser spørsmålene med stor filmatisk og filosofisk kraft, og på en måte som føles relevant også for dem som ikke har noen gudstro.
Historien foregår på 1600-tallet, og bygger på en roman av den japanske katolikken Shûsaku Endô, skrevet i 1966.
I Portugal får jesuittprestene Rodrigues (Andrew Garfield) og Garupe (Adam Driver) nyss om at «noe» har skjedd med pater Ferreira (Liam Neeson), deres tidligere religiøse mentor, nå misjonær i Japan. De reiser dit for å lete etter ham, og konfronteres med et samfunn der kristne utsettes for brutal forfølgelse. Den synes å bunne like mye i motstand mot vestlig imperialisme, og arter seg i praksis som helvete på jord. Det er ikke tilfeldig at noe av det første vi ser er avkappede hoder og menn som tortureres med kokhett vann fra noe som ligner sydende svoveldammer.
Ledet av inkvisitoren Inoue beordres de kristne til å forsake troen ved å tråkke på Kristus-bilder. Men for Rodrigues får valget en annen dimensjon. Holder han fast på troen, forårsaker han andre menneskers lidelse og død. Snur han ryggen til Gud, kan han frelse dem fra døden.
Sist sett som pasifistisk soldat i Mel Gibsons krigsdrama «Hacksaw Ridge» – også der som dypt troende – har Andrew Garfield både det ytre utseendet og et slags indre lys, som av nåde, som gjør ham perfekt til å spille Rodrigues, stadig mer lik en kristusfigur der han i vånde roper til sin gud. Men Gud er stille. Eksisterer han ikke, eller har han forlatt sin tjener på jorden?
Det episke dramaet Scorsese bretter ut er stort og tungt. At det likevel ikke føles tyngende, skyldes dels filmens visuelle kraft. Ikke uventet var fotograf Rodrigo Prieto nominert til Oscar. Filmen er like intenst og malerisk vakker som den er til tider brutal, selv om den aldri dveler unødig eller spekulativt ved brutaliteten. Dessuten greier regissøren, særlig ved hjelp av Issei Ogatas fantastisk spill som inkvisitor, å tilføre en underlig, sylskarp humor, i tillegg til infam intelligens. Inoue forstår at den beste måten å få Rodrigues til å vakle på, ikke er å plage ham fysisk, men å utfordre troen hans.
Japanernes brutalitet bringer uvegerlig tankene til kirkens hekseforfølgelse og nåtidens terrorgrupper, som Daesh og Boko Haram. Det er her filmen har sin aktualitet og relevans. Den kan sees som en påminnelse om hvilke lidelser så vel religiøs fanatisme som imperialistisk arroganse har ført med seg. Og den spør hva tro er. Artefakter, «helligdommer» eller geistlighet? Eller er det en overbevisning som kan leve videre i ens indre, selv om man forlater sakramentene, symbolene og alle ytre tegn på tro?
I siste instans bærer den også i seg en appell om religiøs toleranse. Mennesket er ikke sin tro. Vi er våre gjerninger.