«Logan» er en god film. Ikke underholdende, slik andre superheltfilmer er det, og den er utelukkende ment for voksne. Den har fått 15-årsgrense, noe som betyr at 12-åringer kan se den med foresatte, men jeg protesterer ikke hvis noen sier at grensen er for lav.
Man bør reflektere litt ekstra rundt ungenes modenhet hvis man vil se denne, fordi «Logan» er langt råere i skildringen av voldens konsekvenser enn hva den er i den karikerte tegneserievolden vi er blitt vant til på kino.
Tegneserier er blitt tatt seriøst før. Batman-filmene til Christopher Nolan kretset rundt politisk ideologi, mens Bryan Singers X-Men-filmer var tynt forkledde metaforer for hvordan minoriteter undertrykkes av konservative krefter. Slik blir underholdningsfilm ofte designet, så de kan nytes på forskjellige plan og dermed både være filmer med dyp tematikk og audiovisuell stimulans for dem som er ute etter lettbeint underholdning. Dette er ikke tilfellet med «Logan». Her blir det krevet at du deler den emosjonelle byrden rollefigurene bærer.
Logan (Hugh Jackman) og hans mentor, Professor X (Patrick Stewart), gjemmer seg i nærheten av USAs grense mot Mexico. Her blir de oppsøkt av en kvinne og en mystisk ung pike som er på rømmen fra onde, skumle menn. Dette høres ut som en westernfilm, og «Logan» er utvilsomt nærmere John Wayne enn Supermann.
«Vill vest»-sjangerens styrke var at cowboyene kunne ha komplekse følelser – f.eks. heltemotets ulemper eller økonomisk fortvilelse – på forenklet vis, noe som også er tilfellet her. Enkle spørsmål blir til interessante svar: Hvorfor gjemmer de seg? Hvorfor får de ikke hjelp? Hvorfor forfølges kvinnene? Hva vil de?
Gode spørsmål er ikke alltid nok til å ende opp som god film. Heldigvis har regissør James Mangold en helhetlig, interessant visjon for hvordan filmen skal se ut og plottet avsluttes. Han låner fra perioden hvor Hollywood gikk fra 50-tallets masseindustri til det mer personlige 70-tallet, da folk som Francis Ford Coppola og Martin Scorsese snudde opp ned på forventningene til voksenfilm. Lærdommen herfra gjør at «Logan» iscenesetter eskaleringen av vold på et vis som tydeliggjør konsekvensene – ikke løsningene.
Men et slikt mål er også avhengig av en råskap og en maktbruk som overrumpler vanlige forventninger til hvordan vold skal funke i underholdningsfilm. Man applauderer jo at de snille slår de slemme, men sjeldent utforskes det hva det å skade et annet menneske innebærer. «Logan» tar dette på alvor, og voldens virkning på omgivelsene blir vond og belastende. Den blir også altomfattende. Det er ingenting «gøy» med actionen i «Logan», den er ekkel og grusom – kanskje slik den bør være? Og av slik moralsk kompleksitet blir det ofte gode filmer. Men ikke for alle.
Det blir rart for meg å skrive om «Logan» uten å nevne filmens avsluttende parti. Klimakset er spesielt forstyrrende og åpenbart ment å være ubehagelig, der en del aspekter kan minne om terrorangrepene i Norge i 2011.
Jeg trenger ikke å være så mye mer beskrivende enn det. Som seer fikk jeg ubehagelige påminnelser om tragedien, og tenker at det er en bra ting å kunne vite om slikt på forhånd.
Ikke alle kan være klare for å møte slike bilder uten å ha fått forberedende frampek.
Og ordet «underholdning» ønsker jeg ikke å bruke om «Logan», men den er snarere tankevekkende filmkunst. De som heller ønsker tanketom underholdning, har fortsatt tusenvis av uinteressante filmer å velge mellom. De andre bør stålsette seg.