«Det er bare verdens undergang» holder seerne på avstand

HJEM TIL FAMILIEN: Filmens hovedperson Louis-Jean (Gaspard Ulliel, i midten) kommer hjem til sin familie, som han ikke har sett på mange år, og håper å få fortalt dem nyheten om en dødelig sykdom han har fått.

Alle ser film på sin unike måte – inkludert deg, kjære leser – og en bestevenn har en snodig allergi: Han tåler ikke egoistiske drittsekker i hovedrollene. Vedkommende ville ha sprintet ut av «Det er bare verdens undergang», for her er familien fra helvete. Selvsentrerte og kjipe mot hverandre.

Det gjelder dog ikke filmens hovedperson Louis-Jean (Gaspard Ulliel, kjent fra «Saint Laurent»). Han er på vei hjem til sin familie, som han ikke har sett på mange år, og håper å få fortalt dem nyheten om en dødelig sykdom han har fått.

De bor i en ikke navngitt landsby, mens han bor i en ikke navngitt metropol. Han er også homofil, og familien bærer nag, men mest mot seg selv. Vil distansen kortes ned?

Marion Cotillard (til v.) spiller Catherine.

Regissør Xavier Dolan var sist å se på kino med «Mamma», også den om en trøblete familie. Også den estetisk ytterliggående. Manipuleringene i den filmen prøvde å fremheve intense følelser. Kanskje var det derfor mottakelsen til «Mamma» var delt, mellom dem som beundret filmen og dem som mente de var vitne til keiserens nye klær.

Like fullt hadde filmen mer av det «Det er bare verdens undergang» mangler: Minneverdige øyeblikk. Det er muligens fordi Dolan nå holder seg til ekstreme nærbilder og lite annet. Reglene for visualiseringen er urokkelige: Den innestengte, kvelende stemningen Louis-Jean utsettes for er perspektivet en deler i 100 minutter – koste hva det koste vil.

Det blir ikke enklere av at dialogen er passiv-aggressiv, men fremført med voldelig intensitet, og at den narrative effekten blir at vi instinktivt forstår at dette miljøet skader Louis-Jean, slik den har skadet inngifte Catherine (Marion Cotillard). Problemet er at vi forstår det så instinktivt at vi også forstår det veldig tidlig i filmen, og når filmen tviholder på disse visuelle reglene blir de til hinder mer enn en hjelpende del av formidlingen.

Léa Seydoux spiller Suzanne.

Den filmfrelste klarer å skille mellom det en finner underliggjørende og det en finner fremmedgjørende. Det førstnevnte begrepet kan brukes når en opplever virkeligheten gjenfortalt på et nytt og rart, men likevel givende vis. Hadde «Det er bare verdens undergang» fungert slik, så hadde dette vært fett. Det er for få skeive historier og perspektiv i norske kinosaler. Men akk, denne filmen holder en på avstand – og med stolthet. Dette gir først mening når konklusjonen nøstes opp de siste minuttene. For min del ble det for sent og budskapet for nedbrytende. Men de som ikke blir skremt vekk av denne anmeldelsen, kan få noe ut av denne filmen.