Er det en ting som er sikkert med «Elle», så er det at ingen ting er sikkert.
Med en suveren Isabelle Huppert i førersetet har Paul Verhoeven laget en thriller vi aldri vet hvor havner, slik vi heller aldri med sikkerhet vet hvor vi har Hupperts Michèle Leblanc. Til dere som har etterlyst komplekse kvinneskikkelser på film: Her er hun.
Så er da også «Elle» i seg selv en i aller høyeste grad kompleks film. Dels hører den hjemme i sjangeren «rape-revenge», dels spøker Hitchcock i bakgrunnen. Roman Polanski også, for den saks skyld. Dels har vi å gjøre med en svart komedie som på kostelig vis leker med melodramaet, såpeoperaen og den dysfunksjonelle familien, og samtidig har islett av en slags realistisk absurdisme.
Voldtekten av Michèle skjer i åpningssekvensen, den høres som lyden av knust glass og grynting og stønn. Den bivånes av Michèles grå katt. Når kamera snus ser vi den maskerte mannen henge over den forsvarsløse kvinnen. De som synes dette høres uutholdelig ut, er herved advart. Det kommer mer av sorten.
Hva gjør Michèle da overfallsmannen er ute av huset? Hun soper opp glasskår og tar seg et bad. Fanger opp skum rødfarget av blod og føyser det unna. Bestiller sushi. Fortsetter livet omtrent på samme måte som før. Men ikke uberørt. Slett ikke.
Hun har sine grunner for ikke å gå til politiet. Hun er en kvinne vant til å ordne opp selv. Hun har en bakgrunnshistorie med nær kjennskap til gærninger. Det trengs ikke mye psykologisk innsikt for å tippe at den også har gjort henne en smule psykisk skadd.
Kort om Michèle: Hun er velstående. Mor til en litt enfoldig sønn som venter barn med et ikke spesielt likandes damemenneske. Fraskilt, men på godfot med eksmannen Richard (Charles Berling). Innimellom har hun seg med Robert (Christian Berkel), mannen til hennes nære venninne (Anna) (Anne Consigny), som hun driver et innbringende spillutviklingsselskap sammen med.
Spillene danner for øvrig en ganske grotesk parallell til Michèles voldtektshistorie og kan sees som eksempel på hvor infisert populærkulturen er av kvinnehat og overgrepsfantasier. Som Michèle altså har tjent seg rik på.
I nabohuset bor et yngre, pent par, hvorav kvinnen er sterkt troende katolikk. Det er verdt å merke seg. Katolisismen danner et mørkt bakteppe for historien.
Michèle fremstår som kjølig, beregnende, arrogant, en kvinne som nonsjalant tar det hun vil ha og ikke unnslår seg for å dupere andre. Dette til tross, greier Isabelle Huppert å spille frem en skikkelse å bry seg om og rent ut like. Det er en bragd, og det skyldes ikke først og fremst at Michèle vekker medfølelse fordi hun så åpenbart er et offer. Det skyldes først og fremst at Huppert gjør henne til et nærværende, sammensatt og motsetningsfylt menneske, også seksuelt.
Noe av spenningen knytter seg til hvem som står bak voldtekten, og om overfallene – som gjentas både helt konkret og i fantasien hennes – har noe å gjøre med Michèles fortid. Men ikke forvent entydige svar. Forvent snarere en film som både provoserer og underholder, det siste ikke minst. Jeg ville forsverget at det var mulig, men til å ha voldtekt og kvinnefornedring som utgangspunkt, greier Verhoeven å lage en til tider vilt morsom og medrivende film som ikke et øyeblikk blir spekulativ. Regissøren verken estetiserer eller erotiserer den seksuelle volden, han viser den frem like brutalt som han viser frem en mann som, viser det seg, ikke takler en seksuelt frigjort og imøtekommende kvinne, men må dominere og bruke makt overfor henne.
Og han gir altså Michèle makt til å slå tilbake. Men på en måte vi kanskje ikke venter.