Det er rare tider for filmprodusenter. Nye markeder vokser fort, f.eks. Kina og Brasil. På den andre siden får originale historier sjeldnere den suksessen de trenger for å være økonomisk lønnsomme. Resultatet er flere storfilmer basert på eksisterende åndsverk, og flere indie-filmer spilt inn på mikrobudsjett. Det store feltet mellom disse ytterpunktene har forvitret siden finanskrisen inntraff i 2008.
En løsning er å lage filmer som «T2: Trainspotting», hvor finansieringen kom på plass fordi den er en oppfølger til en populær, eksisterende film. Selv om lite i utgangspunktet tilsa at dette var rollefigurer vi skulle bli bedre kjent med senere.
Kan filmen derfor bli noe mer enn et nostalgisk gjenbesøk? Svaret er nei.
Men nostalgien er faktisk det beste med den. Rollefigurene Rent Boy (Ewan McGregor), Spud (Ewen Bremner), Sick Boy (Johnny Lee Miller) og Franco (Robert Carlyle, banens beste) er uansett mer karikaturer enn forsøk på å skissere opp ekte mennesker. Man ser for seg at man kan plassere disse hvor som helst, når som helst, og få morsomme timer med dem.
Begynnelsen på «T2: Trainspotting» er likevel farlig nært det kjedelige.
Rent Boy kommer tilbake til Edinburgh (han har bodd i Amsterdam) uten at vi får vite nok om årsaken og hva han ønsker å oppnå. Og det mangler fremdrift når filmen hopper frem og tilbake mellom han og de andres problemer.
Den som husker slutten av originalen forstår hvorfor: Det finnes ingen logiske grunner til hvorfor disse skal henge sammen igjen, og plottet i «T2: Trainspotting» jobber hardt for å få dem til å finne frem til hverandre.
Den røde tråden ender med å være en halvkokt plan om å åpne en sauna som skal være et skalkeskjul for bordellvirksomhet. Rent Boy sier at «det verste er at jeg ikke klarer å komme på en bedre idé selv».
Det ante meg.
Først når filmen nøster opp trådene, kommer styrkene til regissør Danny Boyle til sin rett. Han elsker montasjer og han elsker scener som vokser i intensitet mot en actionfylt forløsning. Siste halvdel finner ut av blandingen mellom disse og får herlige sekvenser ut av det.
Man merker kjærligheten til historiefortelling når den beryktede do-scenen fra originalen blir «remikset» med cinematisk selvtillit, og etterfølges av et nervepirrende oppgjør i et parkeringshus. Og så er det Spud som er opptatt av å få nedtegnet opplevelsene for 20 år siden, og således få kontekstualisert hvorfor vennene ble slik de ble.
Filmen handler slik om å søke forløsning på 20 år gamle hendelser og relasjoner, og på et vis passer denne erindringen Boyles foretrukne filmspråk godt. I hans tilnærming til nostalgi finner man også filmens tematikk: Å forsone seg med hvordan den opprørske ungdommeligheten (til originalen) ble slukt av kapitalismen den prøvde å kritisere.
I 1996 kunne «Trainspotting» avdekke den mislykkede effekten av Thatchers politikk for arbeiderklassen, og at unge briter var uforberedt på fremtiden som ventet dem. De var drevet til selvdestruktive moralske holdninger.
Men i stedet for å forstås som en advarsel mot å la prinsipper fra privat sektor styre offentligheten, ble filmen en kunstnerisk mal for å ironisere over britisk ungdom i film- og TV-industrien.
Regissører som Guy Ritchie («Snatch»), Matthew Vaughn («Layer Cake») og Edgar Wright («Hot Fuzz») tok sjangerleken og intensiteten med seg videre, men ikke den bitre holdningen til styresmakter og politikere.
Skuffelsen er stor når «T2: Trainspotting» viser oss at det er denne lærdommen Boyle og co. bygger videre på, ikke ønsket om å si noe om hvor vi er i dag.