– Dette landet vrimler av barn som Daniel. Han trakk vinnerloddet i verdens mest urettferdige lotteri.
Ordene er Tavos, den colombianske drosjesjåføren og den tidligere adopsjonsformidleren norske Kjetil oppsøker da det skjærer seg for ham i en tilværelse som var planlagt ganske annerledes.
Tre år tidligere adopterte han og konen Camilla (Ellen Dorrit Petersen) den vesle gutten Daniel fra et barnehjem i Bogota. Kanskje var adopsjonen mest av alt hennes prosjekt. Som offshorearbeider rakk han ikke å knytte seg så sterkt til gutten før tragedien inntraff. Brått, etter en bilulykke, er han alene med sønnen. Jobb og hverdagsliv omkalfatres. Og det går ikke så bra.
Savn og sorg herjer i dem begge. Kjetil strekker ikke til i spennet mellom omsorgen seksåringen krever og jobben han skal utføre i oljebransjen. Han begynner å spørre seg selv om han virkelig er glad nok i gutten. Om det er ting i Daniels forhistorie som gjør ham aggressiv og sårbar. Om det kanskje finnes en opprinnelig mor der ute, som er klar til å få sønnen tilbake.
Sammen med Daniel reiser han tilbake til Colombia, der han ved hjelp av Tavo prøver å lete opp Daniels biologiske mor. Reisen blir et krasjkurs i klasseforskjeller og ulike livsvilkår, der den utålmodige og ikke alltid like sympatiske Kjetil får bryne seg på mer enn sønnens avvisende oppførsel.
Andresen setter et ofte ubehagelig lys på Kjetils egoisme, hans manglende tålmodighet og innsikt i barnets situasjon, og hans gryende idé om at forpliktelsen han har påtatt seg lar seg reversere.
Samtidig handler filmen også om hva om hva omsorg er, og hva det vil si å være foreldre, i et bredere perspektiv, belyst gjennom vilkårene for kvinner og barn slik vi ser det gjennom Tavo og Kjetils turer rundt om i Bogota og i måten Tavos søter Victoria nærmer seg den lille gutten.
«Hjertestart» er ingen hyllest til adopsjon. Den går heller ikke i fotsporene til adopsjonsdramaet «Lion», som fortsatt går på kino, eller Tore Strømøys sentimentale programkonsept. Filmen har to i seg til å være en skikkelig tåreperse, men Andresen styrer klokt og kløktig unna.
Filmatisk har han laget en «enkel» film uten kunstneriske krumspring eller særmerker. Tematisk har han laget en film som under den enkle overflaten reiser kompliserte, utfordrende spørsmål om hva det vil si å være foreldre, om foreldres skyldfølelse, menneskers omsorgsevne, og en enkelt manns utvikling inn i en ny og krevende rolle.
Mye hviler på Joners tolkning av Kjetil, og på unge Kristoffer Bechs spill som Daniel. Begge gjør en fantastisk jobb. Joner spiller frem en frustrasjon som arter seg rent fysisk, i mimikk, i kroppsspråk. Han greier kunststykket å balansere Kjetil som både usympatisk og som en mann de fleste foreldre likevel kan kjenne seg igjen i og ønske alt godt der han baler rundt i en tilværelse som ble for stor for ham.
Arild Andresen utforsket forholdet mellom far og sønn også i «Kompani Orheim», basert på Tore Renbergs roman. Når han nå vender tilbake til tematikken, er det i et enda mer spisset, fokusert format, og samtidig med en enda bredere tilnærming.
Det underliggende budskapet kan leses som en sterk påminnelse om at barn kommer uten returrett, uansett hvordan vi får dem. Og de preger oss for resten av livet, enten det livet leves med dem, eller uten dem.