Sebastian (Ryan Gosling) er en ambisiøs jazzpianist som forguder Thelonious Monk, men han er for sta til å ta på seg jobbtilbud som ikke passer smaken hans.
Mia (Emma Stone) er en ambisiøs skuespiller som forguder filmklassikere, men hun gis aldri en ordentlig sjanse til å vise frem talentet sitt.
De er begge vakre, unge og morsomme, selvfølgelig finner de frem til hverandre.
Dynamikken mellom Stone og Gosling, i deres tredje film sammen, minner om duoen Ginger Rogers og Fred Astaire. I 1937-klassikeren «Skal vi danse?» blir disse noe motvillig sammen (hun liker to-mah-to, han liker to-mei-to), den samme flørtende ertingen som preger måten Mia og Sebastian blir kjent med hverandre på.
Og «La La Land» aper etter fortidens musikaler med kry finesse: Synging og dansing skjer i lange, uavbrutte opptak hvor vi tydelig ser Gosling og Stone jobbe for føden, kostymene de sprader rundt i er som hentet ut av filmene til Jacques Demy («La La Land»s åpningssekvens er en remiks av åpningen til «Pikene fra Rochefort»), bildekomposisjonene er gjort med gammeldags vidvinkel-optikk, som forvrenger bildene på sidene og som utvider geografien.
Også i musikken låner «La La Land» fra fortiden, med jazzede arrangement og vokalmelodier fra 1950-tallet. Raske slag og korte toner fra blåserekker får meg til å lengte etter de store, klassiske kinosalene – slik Forum Kino var – hvor romklangen hadde forsterket musikken og der filmens bildeformat hadde kommet til sin rett.
Filmens skolerte bruk av fortiden er mer enn bare ren hyllest: Filmhistorien blir prismet som budskapet lyses gjennom. Sjangerens rare kombinasjon av kunstighet og ektefølt romantikk brukes metaforisk for å si noe om Hollywoods nådeløse herjing med unge, kreative mennesker.
De som har sett mesterverket «Paraplyene i Cherbourg» vet at fargerike musikaler ikke trenger å være i konflikt med å ville si noe dypt og spennende. Og i den grad «La La Land» har noe på hjertet, er det et forsøk på å nyansere hva søt musikk mellom turtelduer kan være. Vil drømmen om å oppnå noe stort måtte gå på bekostning av kjærligheten? Filmens tvetydige svar vil nok overraske mange.
Regissør Damien Chazelle har en bakgrunn som «manusfikser» for andres filmprosjekter, flere av dem av såpass rølpete karakter at det ofte ble gjort anonymt. Chazelles forhistorie er ingen overraskelse når hans styrke ligger i det å konstruere bevegelse og utvikling i plott. Men han klarer heller ikke å la være. Selv en fem minutter lang dialogløs sekvens er funksjonell, all den tid den er ment som et vendepunkt i forholdet til Mia og Sebastian.
Selv små detaljer som virker overflødige, dukker opp senere med ny kontekst. Det blir som å se en fotballspiller ta en finte for mye, når en enkel pasning hadde gjort susen. Og dermed lurer man på grensen mellom hva rollefigurene syns og hva filmen syns. Er John Legends musikalske bidrag ment å være bra eller dårlig? Har Sebastian rett i hva som er «ekte jazz»? De som bryr seg om sjangeren og dens sosiale kontekst vil finne mye å klage over i historieløsheten til «La La Land».
Ei heller har Chazelle ro i ræven nok til å utforske hva det er som er så bra med suksessen Mia og Sebastian ønsker å oppnå – eller den verdenen de vil til eller den de vil vekk fra.
Vi skjønner at Mia og Sebastian vil noe, men vi vet lite om hva det skal være godt for. Vi blir bedt om å ta deres narsissisme for god fisk. Og vi går ut av kinosalen med litt flere spørsmål enn svar, men man har i det minste hatt to fornøyelige timer på kino.