Ifølge enkelte politikere er det velferdssystemet vårt som lokker flyktninger til landet vårt. Ideen om at økonomiske goder og fordeler er drivkraften bak valget av akkurat Norge – fremfor andre land – ender i angst: Systemet vil slå sprekker om for mange lykkejegere finner veien hit. Hvor mye rikdom har vi egentlig? Vel … Satiriker Jan Vardøen er nå klar med sin tredje spillefilm, og her er det penger nok til alle. Ikke rart unge menn vil til Norge.
Apropos unge menn: Filmen handler om Ramin (Sharukh Kavousi) som har flyktet til Norge og må gå på Akademiet i Geiranger, hvor asylsøkere fornorskes gjennom undervisning og byråkrati. Ramin må hit for å ha en mulighet til å få oppholdstillatelse. Blant lærerne finner vi karakterer spilt med sporty gavmildhet av Gard B. Eidsvold, Hege Schøyen og Helén Vikstedt, de underviser flyktninger i hva norskhet består av og hva som er viktig for nordmenn. Sånn, nå er hele filmen oppsummert.
Det er ingen tvil om at Vardøen har hjertet på rett plass og at intensjonen er å være et konstruktivt bidrag til den offentlige debatten. Det konkluderende budskapet blir nemlig sagt høyt av Ramin i sluttscenene, noe som også er første gang i filmen han får sagt det han mener. Riktignok er det et poeng at hovedpersonen skal være passiv og impotent, men denne strategien gir en uengasjerende dramaturgi. Seeren er vitne til en rekke sekvenser som bare skjer etter hverandre, i stedet for at de ledes av noens aktive valg og av narrativ fremdrift. Ramin uttrykker et vagt ønske om opphold i Norge, men vi får ellers aldri bli kjent med ham. Det er ikke filmen interessert i.
«Det Norske Hus» bør kanskje heller forstås som sketsjer med handling på samme sted og med en konseptuell innramming: Absurditeten i å byråkratisere norskhet. Dette kunne like gjerne vært en revy med enkel satire om hvordan Norges forsøk på å fremme et image som tolerant og fredsskapende nasjon er hult. Om hvordan det er viktig å smøre matpakken riktig og at det er kjempegreit med dugnad – selv om det er gratis arbeid. Slike billige poeng er kanskje ikke filmens hjerte, men de er filmens skjelett, muskler, sener og vev. For å komme til tre minutter med ektefølt synsing om fremmedfrykt, må vi gjennom 78 minutter med kjedelig utforskning av detaljer. Med formidling fra en som ikke tenker cinematisk, men snarere som en kåsør.
Dog har ikke de største problemene til filmen sitt opphav i detaljene. Det er nok mange der ute som vil synes det er morsomt å se Hege Schøyen stønne fordi kaviartuben brukes feil. Kanskje noen til og med vil le av at en person (som ligner Siv Jensen) holder en stor dildo. Det jeg ikke syns er morsomt, er Ramins manglende tilstedeværelse i sin egen historie. I lys av utilstrekkelig manusforfatting er det avslørende at den eneste som får en historie – utilsiktet, tror jeg – er Eidsvolds karakter Oddleiv. I filmen ender han opp et annet sted enn der han startet, emosjonelt rikere og mer sympatisk. Oddleivs narrative bue gjenspeiler filmens avsender og dens mottakere: Det er en privilegert mann som lærer noe her.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal med noe som – filmfaglig svakt – er ute etter å nå et publikum bestående av sentrale aktører i sentrum av norsk politikk. Sist jeg sjekket var ikke jeg en av dem. Jeg er derimot sønn av to foreldre med lignende historier som den fiktive Ramin. Et norsk hus ble det på både mamma, pappa, min søster og meg. Jeg liker ikke kaviar og er dårlig til å stå på ski. Kanskje noen ønsker å fortelle vår historie, men det aner meg at få – selv ikke de utenfor mainstream filmproduksjon i Norge – er interesserte i formidle disse perspektivene.